Det står dårlig til med norske barn og unges leseferdigheter – i alle fall ifølge de store internasjonale elevundersøkelsene PLIRS og PISA. Norge ligger ikke under gjennomsnittet i undersøkelsene, men de fleste vil nok si seg enige i at dette er en uheldig utvikling. Leseferdigheter og leselyst har følgelig vært et hett tema i det offentlige ordskiftet.
Men lesegleden kan ikke påtvinges noen, den må enhver finne selv. Så hvordan hjelper vi barna på letingen etter deres egen leselyst? Vel, er det noe jeg er sikker på, så er det at manga får mange barn og unge til å lese.
Ivrige lesere
Da jeg jobbet i en butikk som solgte manga, opplevde jeg stadig at barn og unge formelig kom løpende ned til mangahyllene, ivrige etter å lese videre på favorittseriene sine.
Både barna selv og foreldrene deres kunne fortelle om stor leseglede. Noen sparte egne lommepenger for å kjøpe flere bøker. Flere kom innom igjen og igjen når et nytt bind nærmet seg, for å spørre utålmodig om «ikke det var kommet nå, da?». Rundt juletider kom foreldre, tanter, onkler og litt usikre besteforeldre strømmende, fordi manga stod på ønskelistene (eller «mango» som en søt eldre dame kalte dem).
Jeg husker barn som begynte lesingen i butikken, lenge før boken i det hele tatt var betalt for, fordi de ikke klarte å vente med å dykke inn i historien. Og ikke minst husker jeg mange gode samtaler med engasjerte ungdommer som både kunne fortelle om seriene de likte aller best, og gi gjennomtenkte kritikker av seriene de likte mindre godt.
Lærere og bibliotekarer forteller meg mye av det samme: Flere av barna de vanligvis ikke får inn på bibliotekene — barna som ikke leser med mindre de må — oppsøker hyllene med manga. Flere har nevnt spesifikt at gutter på mellomtrinnet, en gruppe de tidligere ikke hadde klart å finne givende lesestoff til, finner den dyrebare lesegleden i manga.
Tekst og tegning, i lassevis
For dem som sliter med å knekke lesekoden, kan tegneseriers kombinasjon av skriftlig og visuell historiefortelling være til hjelp.
En kollega av meg påpekte nylig at dette kanskje i enda større grad kan sies om tegneserier i mangatradisjonen. Typisk for manga er nemlig at det grafiske ikke er en støtte til teksten; det fungerer som selvstendig informasjon. Mye av fortellingen ligger i tegningene, også i serier for barn. Det at følelser blir formidlet ved hjelp av karakterenes øyne kan være et av mange elementer som gjør denne grafiske lesingen enklere.
Denne grafiske leseferdigheten kan anses som nettopp det: en egen ferdighet. Det gir også flere muligheter til refleksjon: Når informasjon formidles i mer indirekte former fremfor i klartekst, krever dette noe annet av leseren. Man må tolke og reflektere på egen hånd, og får ikke alt inn med teskje.
Seriene er også gjerne lange, og byr på mye lesetid: En typisk mangabok er i underkant av 200 sider, og seriene er ofte mange bøker lange. Svært mange serier er på over ti bøker, haugevis er flere titalls lange, og noen har over hundre bind. Ergo kan man som leser tilbringe svært mange timer med nesa i bøker, selv hvis man kun følger én serie.
Hvorfor akkurat manga
Jeg har en egen teori om hvorfor manga kan treffe en del barn og unge så godt som det gjør, basert på hvordan jeg selv opplevde det da jeg omsider oppdaget manga i tenårene. Mye av den vestlige litteraturen jeg hadde blitt introdusert for, inkludert tegneserier, føltes som om de var tilpasset barn. Eller snarere, tilpasset voksnes beskyttelsesbehov og oppfatning av hva et barn trenger (dette blir litt generaliserende, det finnes selvsagt mange eksempler på det motsatte, men utvalget jeg støtte på som ung opplevdes i det minste slik).
Kanskje kjenner fortsatt mange unge lesere at manga tar dem mer på alvor, slik jeg selv opplevde det som ungdom. Eller kanskje er disse seriene bare enklere å finne blant manga enn de er i havet av vestlige bøker og tegneserier. Utvalget av japanske manga som oversettes er i seg selv som en slags «toppliste», all den tid vestlige forlag velger satsningene sine med omhu.
Selv i utvalget rettet mot barn og ungdom er det slett ikke alltid fortellingene er så hyggelige. De kan være både utfordrende og hjerteskjærende. Her er episke sagaer om store valg med alvorlige konsekvenser. Her er sterke følelser, drøftinger av etikk og moral, gråtoner mellom godt og ondt. Ofte tas tunge og store temaer opp på en måte som ikke undervurderer leserne, men som utfordrer dem til å tenke selv.
Totalpakkene er godt sydd sammen, med tegnestiler som passer historien og som treffer den rette lesergruppen både med hensyn til alder og interesser. Men det skal også nevnes at noen tegneserieskapere spiller på kontraster, så en søt tegnestil er slett ikke alltid noen garanti for hyggelig eller barnevennlig innhold. Mange liker også det at seriens stil og stemme er lik hele veien gjennom, da det som regel er de samme skaperne (gjerne bare én person) som lager hele serien.
Derfor akkurat manga
Alle ønsker at barn skal lese mer. Mange håper nok også å kunne formidle egne favoritter, selv om de kan få frustrerende lite respons fra barnet selv. Det kan være enkelt nok å forstå – alle har en oppfatning av hva som er verdt tiden og plassen i sinnet vårt, og hva som ikke er det.
Kanskje spiller fordommene mot manga inn når folk ikke foreslår denne litteraturen til barn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt noen implisere at manga er av lav kvalitet («men er ikke manga litt sånn …») eller opplevd at noen har lest (eller kanskje bare hørt om) en manga som de ikke likte, og deretter skjærer all manga over én kam. Men på samme måte som at en tilfeldig kioskroman ikke er representativ for alle romaner, er heller ikke en tilfeldig manga representativ for alle mangaer.
Det kan også være at unge lesere ikke blir tilbydd manga fordi voksne har for lite kunnskap om den. I så fall håper jeg at denne bloggen etter hvert kan bidra til å bøte på dette.
Ekte leselyst kommer innenfra. Heller enn å forsøke å få folk til å lese det vi selv foretrekker, kan vi sette pris på selve lesegleden. Det beste vi voksne kan gjøre, er å hjelpe barnet finne frem til den litteraturen hen selv ønsker å lese.
Og nettopp derfor håper jeg at litteraturformidlere av alle slag, det være seg foreldre, tanter, onkler, lærere eller bibliotekarer, tar frem en manga neste gang de har en lesetrett ungdom foran seg.
