Rørende, leken og fargerik

Da jeg jobbet som barnebibliotekar, hadde Amuletten 8 nettopp kommet ut. Jeg husker at jeg lånte den ut til en lykkelig niåring som hadde stått på venteliste i mange uker. Dagen etter kom hun tilbake og spurte: “Når kommer nummer 9?”  

Markedet for råspennende tegneserier for barn er sultent og kravstort, og forseggjorte tegneserier er kanskje et lite takknemlig medium for lesere som ligger med lommelykt under dyna og blar seg gjennom hundrevis av sider over natta.

Lightfall-serien til Tim Probert blir promotert av forlaget som bøker for “alle som liker Amuletten!”. Selv om sånne sammenligninger er praktiske for lesere som er på utkikk etter serier og bøker som nettopp ligner på annet stoff man liker – og kanskje enda mer for foreldre, lærere, eller andre voksne som vil fore barns leseglede – tar jeg dem ofte med en klype salt. Særlig siden det knapt finnes en serie rettet mot barn som ikke har fått merkelappen «for alle som liker Amuletten».

Komplekst, underholdende univers

De fire første bindene av Lightfall tåler sammenligningen godt. (Det skal også sies at Probert har vært med å fargelegge Amuletten-serien.)

I starten av første bok møter vi menneskejenta Bea som bor i skogen sammen med bestefaren sin. Planeten de bor på heter Irpa, og den er befolket (bevesnet?) av både dyr, demoner, og andre som er vanskeligere å kategorisere. Bestefaren til Bea er en trollmann (og, forøvrig, en gris) som bruker evnene til å hjelpe medskapningene sine. En dag møter Bea guldianeren Cad i skogen, og når de oppdager at bestefaren har forlatt hjemmet og kun lagt igjen en kryptisk beskjed, begir de seg ut for å lete etter ham.

Jeg skal ikke avsløre handlingen i detalj, men Bea og Cad oppdager raskt at de er på en mer omfattende og mer farefull tur enn de først trodde.

Små og store ting å tenke på

Serien stiller konkrete spørsmål, som: hva er historien til Kest, det fuglelignende vesenet som tilsynelatende jakter på Bea og Cad?

Serien stiller også større spørsmål. Hva betyr det å være modig? Hvordan kan man best kommunisere med andre som er veldig ulik deg selv? Hvordan kan vi ta vare på naturen og planeten vi bor på?

Jeg synes serier for barn og unge er aller best når de gir leseren en spennende og underholdende historie, men samtidig åpner for refleksjon og sammenligning med deres eget liv. Lightfall-serien gjør dette helt formidabelt.

Leken og fargerik

Proberts tegnestil er leken og fargerik. Bea ligner på en slags blanding av Hilda og noe Ida Neverdahl kunne ha tegnet. Probert har skapt et karaktergalleri som det er lett å bli sjarmert av: utover i de fire bøkene blir reisefølget til Bea og Cad bare større og større. Særlig Sot, en slags drage/golden retriever, er en utrolig søt og veldig kul kreasjon.

Det er mye spill mellom mørke og lyse farger: gule og grønne toner fargelegger stemningene når Bea og vennene er i trygghet, mens dype lilla- og blåtoner dannen bakgrunnen når de begir seg ut i slåsskamper eller utrygge omgivelser.

Probert hopper ofte mellom fortid, nåtid, drøm, og virkelighet i fortellingen, men det blir ikke forvirrende. Gjennom de fire bøkene blir mer av bakhistorien til  planeten Irpa presentert, og selv om historien i seg selv er stor og kompleks, henger man alltid med. Hele Irpa-universet og historien er detaljert og omfattende, så det hjelper at vi i fjerde bok blir presentert med kart og språkkoder.

Det går aldri langt mellom spenningsscenene, enten de involverer kamp mot onde makter, et drepende mudderslim, eller det mystiske fuglevesenet Kest. Det er en lettelse å se når hele reisefølget endelig tar en lur, selv om vi må vente til side 225 i bok 4 før det skjer.

Nesten for mye av det gode

Noen ganger tenker jeg at dette kanskje er i overkant spennende for den yngre delen av målgruppen. Det er på grensen til skummelt når den sollignende lyskilden som henger på himmelen faller ned og skviser en hele by, eller når Cad må ty til ganske brutale midler for å ta knekken på en demon. Likevel er det noe naturlig ved disse scenene – Lightfall skyr ikke unna at konflikter kan være vanskelig eller kompliserte, og tegningene er ikke i overkant brutale.

Det er også veldig fine og rørende scener i serien, som når Bea havner i en situasjon der hun må velge mellom å bli på Irpa eller å bevege seg videre til et slags etterliv. Hun reflekterer over vennskapene hun har fått på reisen og hvor modig hun har blitt, og det er vist med en helside med små snutter fra opplevelsene hennes.

Man blir ordentlig knyttet til Bea og karakterene hun møter på reisen, og hadde jeg vært ni hadde jeg garantert ventet i spenning på bind fem allerede.