Anmeldelse

Likbilen
Knut Nærum og Karstein Volle
Cappelen Damm, 2021

Knut Nærum har alltid skrevet det man i Hollywood kaller «high concept»-historier. Det vil si den typen historier hvor premisset lar seg oppsummere med noen få, enkle setninger.

I Likbilen har noen funnet opp en bil som henter energi fra menneskelik. Mens enkelte har alvorlige etiske innvendinger mot oppfinnelsen, ser andre et ubegrenset forretningspotensial i den. Spørsmålet er hva de dødes sjeler synes om å bli brukt som drivstoff.

Dette premisset gir Nærum muligheten til å kaste et satirisk blikk på flere aktuelle temaer: miljø, gjenvinning, overbefolkning, arealutnytting og – veldig korona-aktuelt – dugnadsånd tatt til ytterligheter. I det dystopiske fremtidssamfunnet han og tegner Karstein Volle skisserer opp, berøres dessuten spørsmål om makt, klasse og religion.

En by i mørke

Det satiriske blikket er noe Knut Nærum og Karstein Volle har til felles. Nærum vil for de fleste være kjent fra NRK-programmet Nytt på nytt, men står også bak en mengde bøker og tegneserier, deriblant dem om tabloidjournalisten Rita Bloid (1991–2002), som ofte har samtidsrelevant innhold. Volle pleide å harselere med tidsånden i stripeserien Fakta fra verden (2001–2011).

Med den nye boken i hendene er det lett å se duoens forrige samarbeid, novellesamlingen Muffens (2016), som en første, litt famlende utprøving av teknikk og tematikk. I Likbilen sitter ikke minst Volles tegninger bedre. Veteranen gjør faktisk sitt mest stilsikre arbeid til dato.

Med skitne, utgnidde, liksom klebrige farger kontrastert med highlights i blendende hvitt – et uttrykk som minner mer om grafiske trykk enn tradisjonelle tegneserier – fanger han følelsen av klaustrofobi og paranoia i fremtidsbyen Utropolis. 

Mens maktmenneskene tilbringer sine dager i totalitært utseende høyhus à la Metropolis, lever folk flest i Blade Runner-aktig trengsel. Og mens ordentlig lys synes å være forbeholdt kontorer og styrerom, eksisterer resten av byen i et evig halvmørke. Plirende ansikter avtegner seg i skinnet fra dataskjermer, lysstoffrør og politiets søkelys.

På effektivt vis får Volle frem poenget: Bare i et samfunn helt uten håp kunne noen ha luftet den makabre ideen om å bruke døde kropper som energikilde.

Kynisk, men vennlig

Føleri er det sjelden plass for i Nærums «high concept»-historier. Menneskene er der for å representere typer og ideer, ikke for at forfatteren ønsker å utforske hvem de er på innsiden. I Likbilen fokuserer han på tre stykker.

Forretningskvinnen Rhonda personifiserer kapitalismen på sitt mest hensynsløse. Hennes rake motsetning, oppfinneren Bob, er på sin side belemret med samvittighet, og må betale prisen for det. Bobs kone Git skal etter hvert bli den rettferdige harmen selv.

Vagt beskrevet og brukt i et oppskriftsmessig plott, blir de ikke akkurat gripende skjebner, disse figurene. Beholdningen i Likbilen ligger snarere i de mer eller mindre subtile sparkene mot alskens nytte- og markedstenkning.

For eksempel får Nærum frem hvordan storkapitalen glatter over kynismen sin ved å pakke den inn i et vennlig språk: «Det vi vil, er at tapet av Miranda skal bli en best mulig reise for dere,» sier representanten for likbil-produsenten til de etterlate ved den unge kvinnens båre. «Det er selvfølgelig ingenting som forhindrer dere i å velge tradisjonell begravelse. Så lenge dere kan dekke de nye avgiftene.» 

Representanten er selvsagt fullt klar over at Mirandas besteforeldre er for fattige til ikke å la barnebarnet bli til drivstoff.

De religiøse lederne er ikke stort bedre: «For slik har du elsket den verden du skapte, at intet menneskelig noensinne går til spille.»

Science fiction-elementene, den i nesten overkant mørke humoren og de forsøksvis overraskende tvistene gjør det naturlig å sammenligne Likbilen med den britiske tv-serien Black Mirror. Og, jo, den er fiks nok til å kunne ha passert for en over middels vellykket episode. 

Visuelt er tegneserien dessuten langt mer spennende enn tv-serien noen gang har vært.

Tegneserieskaper, illustratør og grafisk designer. Skriver om film og musikk i Fædrelandsvennen. Bor i Kristiansand.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.