Du har hatt stripeserien L-innsikt på trykk i Haugesunds Avis og i Si ;D-spalten til Aftenposten, og nå tegner og skriver du for Framtida.no. Det er ofte ganske tunge temaer du utforsker, som kroppsideal, spiseforstyrrelser og skoleskytinger. Hvordan velger du hva du tar for deg når du tegner?
– Når det kommer til politisk aktivisme så handler det om hvor urettferdig jeg synes noe er. Hvis det er noe som virkelig støter meg eller rører meg, så klarer jeg ikke gå videre før jeg har gjort eller sagt noe. Med tanke på hvor mange det er i verden som ikke kan si noe, eller ikke tør, eller bare ikke bryr seg, så føler jeg at de som klarer å si noe burde gjøre det. Jeg klarer, og derfor må jeg.
Hvordan synes du tegneserier kan formidle tunge eller vanskelige spørsmål og budskap?
– Tegneserien kan til tider være et lite avskrekkende format, spesielt i den tegnestilen jeg har. Det er noe som er lettere å fordøye enn ren tekst, og målet mitt er å skape noe som får folk til å le først, men tenke etterpå. Jeg vil også lage noe som formidler budskap til mottakere som ikke nødvendigvis ville oppsøkt seriøse informasjonskanaler. Litt som når foreldre mikser grønnsaker inn i pizzasausen til ungene, sånn at de ikke skjønner at de får i seg noe næringsrikt, fordi det smaker godt og er uten klumper.
Du vant førstepris i Fritt Ords VGS-konkurranse i juni med serien Ikke et tall og i fjor hanket du inn førstepremie i den internasjonale stripekonkurransen My Life in Strips. Hvor kom ideen om å tegne striper fra?
– Jeg hadde alltid hatt lyst til å lage en tegneserie, og så plutselig en dag lagde jeg bare en stripe på tull. Den var basert på noe jeg og en venninne vitset om i et friminutt på ungdomsskolen om «fake leg», [falsk legitimasjon, red.anm.] og hvordan det faktisk kunne være en falsk legg. Kort tid etter utlyste Dagbladet en tegneseriekonkurranse, og da lagde jeg ti striper til så jeg kunne melde meg på. Jeg tapte skikkelig og kom ikke til andre runde engang. Da lagde jeg en Facebook-side og kalte serien for L-innsikt, og siden det har jeg postet ukentlig. Etter hvert så jeg tegneserien som en mulighet til å uttrykke meg om saker som er viktige for meg, og ikke bare ordspill, for eksempel. Det er da jeg begynte å bli glad i serien og skjønte at jeg kunne fortsette med den.
I tillegg til tegneseriene driver du også med musikk, barneteater og slampoesi. Er tegneseriene noe du vurderer å satse ordentlig på, eller er det andre felt innen kunsten som også er aktuelle for deg?
– Jeg tror all kunst henger sammen, og linjene mellom de forskjellige feltene er ganske tydelige for meg når jeg jobber. Jeg driver med skuespill, skriving, illustrering, tegneserie og musikk. Alt bygger likevel på det samme: Å legge merke til detaljer, å fange øyeblikk og betraktninger fra virkeligheten, og å overføre disse til mediet som passer best. Det er ikke alt som passer i tegneserieformatet mitt, og da er det kanskje en sang som må til, eller omvendt. Hvis jeg står fast i en idé, så har jeg ofte valgt feil måte å lage den på.
Har du latt seg inspirere av andre tegneserieskapere?
– Ja, veldig! Jeg elsker tegneserier. Jeg begynner først nå å forstå hvor stort det egentlig er, og jeg leser så mye jeg klarer. Før trodde jeg det bare fantes avistegneserier og manga, men nå ser jeg alle de forskjellige greiene som finnes. I mine tegninger ser jeg selv klarest at jeg har blitt inspirert av Tegnehanne og Lise Myhres Nemi. Men jeg henter og låner og syr sammen fra mange steder, og gleder meg til å utvikle meg videre og få enda klarere integritet og kontroll i det jeg lager.
Bladet Identiteit er selvutført i alle ledd av prosessen. Hvordan har du arbeidet med å publisere dette?
– Jeg trodde bladet var ferdig fire ganger, men så satt jeg på bussen eller våknet på natta med nye idéer. «Skapjenta» ble introduksjonen til bladet, og hvis jeg først hadde en intro, måtte alt henge sammen. Etter det lagde jeg den røde tråden og lot meg inspirere av barne-tv, egentlig: Jeg var programlederen og skulle sende leseren ut i avstikkere, men hente dem inn igjen. Det var den eneste måten jeg kunne holde på leserne, fordi ingen vil bare lese om meg. De fleste vet ikke hvem jeg er engang. Bladet ble på en måte et essay, hvor avstikkerne tok litt av. Det skulle egentlig komme ut 8. oktober, på bursdagen til L-innsikt, og selv skulle jeg flytte til Oslo 1. august. Men så ringte Raptus-festivalen meg i juli og ville ha meg på besøk i september. Dette var to uker før jeg flyttet, og jeg måtte ta noen raske valg. Det ville ikke gi noen mening å gi ut et blad etter to festivaler, så bladet måtte trykkes med en gang.
Hva er planene?
– Jeg skal fullføre fagskoleutdanningen min innenfor illustrasjon, og så ta ting som de kommer. Jeg har ikke noen klare mål. Det fungerer kanskje for noen, men jeg skjønner ikke helt snakket om den såkalte «drømmejobben», fordi hver gang jeg har hatt et mål og oppnådd det, så har jeg bare blitt lei meg. Jeg må bli glad underveis og hver ting jeg fullfører må være et mål i seg selv. Jeg elsker det jeg gjør og jeg vet at jeg vil leve av det og få opplevd og lagd mest mulig, så det er nok målet og planen. Å lage mest mulig før jeg blir gammel og dør.
Har det vært vrient å få tak i støtte til de selvpubliserte prosjektene dine?
– Nei, men det er nok fordi jeg er under 20 år og fordi hjemkommunen min har troen på meg. Ungdommer har fantastiske støtteordninger, som Frifond og Trafo. Det blir sikkert verre når jeg må konkurrere med profesjonelle, voksne utøvere om sånn.
Hva er fordelene med å selvpublisere og hva er ulempene?
– Fordelene er at jeg jobber etter egne frister og får gjøre ting akkurat som jeg vil. Siden jeg gjør alt, kan jeg ha full kontroll og slipper å dele æren med noen for arbeidet. Jeg kan ikke alt fra før, og dermed lærer jeg mye underveis. Ulempene er alle de nevnte tingene, bare i negativt tonefall! Jeg ville feire litt etter jeg hadde sendt ut bladet tidligere denne uka, men jeg stirret bare i veggen og var redd. Hvis folk hater det, så må jeg ta hele støyten selv. Og hvis folk liker det, så har jeg ingen å snu meg og smile til.
I bladet og i stripene er du utleverende og personlig, og deler mye fra eget liv og erfaringer. Hvordan er tegneserieformatet bra for å dele personlige temaer?
– Jeg synes Ida Neverdahl er en som gjør det helt fantastisk. Spesielt i boken hennes, I’m a girl it’s fantastic. Hun skildrer spiseforstyrrelser og tar dem helt på kornet. Jeg husker jeg leste den og innså at jeg ikke var alene, fordi hun klarte å tegne den skitne følelsen etter å ha spist én chips. Jeg vet ikke om det var personlig, men det føltes personlig.
Hva ville du likt å se i det norske tegneseriemiljøet i henhold til å kunne slå gjennom som ung, nyetablert serieskaper? Er det noe som mangler eller noe som burde vært annerledes?
– Jeg vet ikke, egentlig. Mitt første møte med tegneseriemiljøet var i juni på Oslo Comics Expo, og der var folk snille. Jeg synes generelt folk har vært veldig greie med meg, og at tegneseriemiljøet er ganske kult og inkluderende. Dette er en gylden mulighet til å si noe, men jeg har ikke noe å si enda: Jeg er veldig ny i gamet, og jeg synes folk har tatt meg veldig godt i mot. Ikke kjenner jeg noen andre på min alder som driver med tegneserier heller, så det er vanskelig å snakke for dem. Men bedre undervisning på skolen om mediet hadde jo vært noe. Den manglende undervisningen om det er sikkert hovedgrunnen til at jeg ikke visste hvor stort og interessant tegneseriemiljøet er før nå.
