Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Mike Mignolas storhet som tegneserieskaper kan vanskelig overvurderes. Den 65 år gamle amerikaneren er en av mediets fremste nålevende utøvere, med en strek som er like umiddelbart gjenkjennelig som den er original og innflytelsesrik. Mignola er en kunstner som tåler sammenligning med størrelser som Moebius, Hugo Pratt og Jack Kirby, og i likhet med disse er estetikken hans å regne som en sjanger i seg selv. Han er også skaperen av en av de siste 40 årenes mest fremgangsrike tegneseriefigurer: Hellboy er en av en liten håndfull karakterer som ikke er eid av Marvel eller DC som i løpet av dette århundret har brutt gjennom den populærkulturelle lydmuren og blitt noe helt vanlige mennesker kan forventes å ha hørt om. I skrivende stund er han hovedperson i intet mindre enn to animasjonsfilmer, tre spill og fire spillefilmer – i tillegg, naturligvis, til en stor og etter hvert ganske uoversiktelig mengde tegneserier.
Dette innebærer at det finnes to ganske forskjellige oppfatninger av Mignola: På den ene siden betraktes han i tegneseriekretser som en mester i sitt fag, og en tegner hvis strek man er nødt til å beundre uavhengig av hvorvidt man liker å lese sjangertegneserier om demoner som etterforsker overnaturlige mysterier. På den andre er han blant folk flest kjent som skaperen av karakterene og universet som har inspirert to filmer av Guillermo del Toro og én av Neil Marshall (den besynderlige lavbudsjettsproduksjonen Hellboy: The Crooked Mad gikk forståelig nok under radaren hos de fleste). Kontrasten mellom disse to skikkelsene er stor: Den første er en stor kunstner, og den andre er en fremgangsrik produsent som har bygget opp en multimediefranchise som i dag til størstedel består av ganske middelmådig underholdning skapt av andre.
Hellboy-fortellingene Mignola skriver og tegner selv utgjør et hovedverk innen moderne amerikanske tegneserier. Sagaen om den rødhudede halvdemonen som ble tilkalt fra helvete for å bistå nazistene i deres kamp for verdensherredømme – bare for å fornekte sine røtter, og slå seg inn på en karriere som paranormal etterforsker hos The Bureau of Paranormal Research and Defense (B.P.R.D.) – er en utsøkt kombinasjon av actiontegneserier, folkeeventyr, kontrafaktisk historie, dommedagsteologi og X-Files-aktig monster of the week-underholdning. Mignolas uforlignelige strek er det alkymistiske elementet som får de ulike bestanddelene – høyt og lavt, humor og alvor, tegneserier og middelalderkunst – til å gå opp i en høyere enhet.
Samtidig bestemte Mignola seg tidlig for å invitere andre tegnere og forfattere til å hjelpe ham med å utvide og videreutvikle Hellboy-universet. Innledningsvis var kvalitetskontrollen på disse spin-off-seriene streng: I Guy Davis – som tegnet de første B.P.R.D.-miniseriene – og senere Duncan Fegredo – som tegnet de viktige Hellboy-miniseriene Darkness Calls og The Wild Hunt – fant Mignola to tegnere som var i noenlunde samme liga ham selv. Etter hvert som tiårene har gått, har imidlertid den generelle kvaliteten på tegningene sunket betraktelig (ikke alle er på nivå med Tonči Zonjić), samtidig som den en gang så særegne Hellboy-og-B.P.R.D.-estetikken har blitt kraftig utvannet (uansett hvor mye man måtte like en stilist som Warwick Johnson Cadwell, kan man vanskelig hevde at han passer inn i den overgripende Hellboy-estetikken). Jeg kjøper fortsatt alt Mignola tegner, men det er lenge siden jeg mistet interessen for det utvidede Hellboy-universet. Jeg er ikke den eneste.
Dette bringer oss til Mignolas to nyeste bøker Bowling with Corpses and Other Strange Tales from Lands Unknownfra i fjorog den ferske Uri Tupka and the Gods. Ved første øyekast ser disse to utgivelsene ut som Hellboy- eller B.P.R.D.-tegneserier, men i motsetning til det meste Mignola har skrevet og tegnet sidenThe Amazing Screw-On Head for et kvart århundre siden, er de ikke satt i Hellboys verden, men i det nye Lands Unknown-universet. Dette universet kan best beskrives som en slags fiksjonalisert europeisk middelalder som er like inspirert av mytologi og folketro som av faktisk historie og geografi. Fantasysjangeren florerer av slike settinger, men dette utmerker seg ved å være distinkt mignolask på alle måter.
I etterordet til Uri Tupka and the Gods skriver Mignola at han aldri har hatt det så gøy med å lage tegneserier før, og det er lett å mistenke at dette skyldes at han slipper å forholde seg til Hellboy og den massive mengden fortellinger han er direkte eller indirekte involvert i. Byrden av gamle historier – det som gjerne bare omtales som kontinuitet – har vært amerikanske superhelttegneseriers svøpe siden 80-tallet. Når mengden kanoniserte og intertekstuelt sammenvevde figurer og fortellinger vokser seg for stor, har det en tendens til å kvele kreativiteten (jamfør de siste tjue – tredve – førti årene med Marvel og DC-tegneserier). Det er med andre ord fullt forståelig at Mignola har ønsket å befri seg fra Hellboy-tvangstrøyen.
Når han nå lager et helt nytt univers går han imidlertid et par steg lenger enn som så: Lands Unknown-fortellingene tar nemlig ikke utgangspunkt i noen bestemt karakter. Det finnes så klart et rollegalleri i disse bøkene og i tittelskikkelsen fra Uri Tupka and the Gods og den kommende Uri Tupka and the Devils, finner vi også en gjennomgangsfigur, men så langt er det selve verdenen og dens mytologi som er hovedpersonen. Dette gir Mignola stor frihet til å konsentrere seg om det som i dag interesserer ham mest, nemlig å tegne statuer, tempelruiner og dunkle vertshusinteriører, og mane frem en kompleks kosmologi som lader alle disse tingene med forhistorie og betydning. Mignolas estetikk er som skapt for å skildre middelalderens virkelighet – om ikke middelalderen slik den faktisk eksisterte, så dens verdensbilde og virkelighetsforståelse – og her er det middelalder så langt øyet kan se.
Sammenlignet med Hellboy er den skjeggkledde kjetteren Uri Tupka både anonym og vanskelig å få grep om; ikke så mye en handlingens mann som en skikkelse ting skjer med (Hellboy er som kjent begge deler). Også dette er åpenbart et bevisst valg, men selv om det gjør Lands Unknown-prosjektet interessant å analysere som kritiker, gjør det også fortellingene mindre oppslukende fra et leserperspektiv. Det er vanskelig å investere stort av engasjement i Tupka når man får vite såpass lite om man som man gjør i Gods, og hans uttrykksløse oppsyn (et av Mignolas fremste talenter er å tegne ansikter slik de så ut før oppfinnelsen av fotoapparatet) gjør en ikke nødvendigvis desperat etter å vite mer om ham.
Så langt er altså Lands Unknown-prosjektet et fiksjonsunivers uten noen åpenbar narrativ hook. Appellen består først og fremst i å se en av verdens fremste tegneserietegnere utfolde seg innenfor rammene av en verden han har konstruert for å utforske sine personlige estetiske og tematiske interesser. De to bøkene som hittil har utkommet fremstår mest av alt som prologer som tegner opp universet slik at leseren skal forstå hva som står på spill når dramaet setter i gang for alvor. Samtidig har vi ingen garanti for at Lands Unknown noensinne vil være åsted for noen stor episk fortelling. Det er fullt mulig at Mignola vil nøye seg med å fortelle denne typen små, fragmentariske historier som antyder en fortid og en kosmologi den aldri lar oss oppleve i fullt monn.
Lands Uknown-bøkene bærer preg av å være laget av en aldrende kunstner som ikke lenger har noe å bevise, men som er for glad i å lage tegneserier til å pensjonere seg. Det er ikke så altfor mange år siden Mignola erklærte at han var semi-pensjonert og hadde til hensikt å bruke tiden sin på å male, og vi bør alle være takknemlige for at han ikke gjorde alvor av den planen. Hvis han ønsker å bruke sine siste yrkesaktive (ti)år på å tegne snakkende dyr, vindskjeve murbygninger og hedenske guder i en fiktiv middelalderverden, er det så god en måte å avslutte karrieren på som noen.
At det allerede finnes spin-off-tegneserier laget av andre (Sir Edward Grey-tegner Ben Stenbeck) er naturligvis bekymringsverdig, men det er ikke noe som ikke lar seg håndtere ved hjelp de elementære fortrengningsteknikkene alle som leser amerikanske mainstreamtegneserier før eller siden er nødt til å lære seg.
