«Historie skrives som kjent av seiersherrene. Hvem er seiersherrene? Historieskribentene. Dette vet de inderlig godt. Derfor er historikere kjent for å være arrogante, ufyselige og uryddige i tøyet.»

Sitatet er et av Karstein Volles absurde og surrealistiske skråblikk i serien Fakta fra verden i samlingen Ti kniver i hjertet (Jippi 2008). Ironiske og absurde kommentarer i tekst og tegning som også gikk som striper i Dagsavisen og i Dagbladet. 

Anmeldelse

Karstein Volle
Livsgrisen
Überpress 2019

Seiersherrene (med s, feilstavelsene er bevisst og konsekvent) i Karstein Volles siste utgivelse Livsgrisen, er vinnerne, de som ser ethvert nederlag som en mulighet til å gjøre et nytt og bedre valg. De som reiser seg etter å ha fått seg en eller ti på trynet, og går videre, alltid styrket og med ny innsikt. 

Forlagene spyr ut bøker om og av seiersherrene, de er vår tids historieskrivere. Men hva med alle de andre, de som ikke tåler slagene livet gir;  de som gjør alt riktig og strever og streber etter beste evne, men taper uansett – alle dem som ligger igjen i grøfta når livskrisene har rullet over dem? Er de svakere, dummere, dårligere mennesker av den grunn?

Karstein Volle Livsgrisen

På vei mot prekariatet

I søken etter svar har Karstein Volle skrevet det han selv beskriver som «en prekariatisk allegorisk billedbok for voksne trygge mennesker, tysker, danske norske svenske Fra gode trygge hjem.» 

Lurer du også på hva prekariatisk betyr, så er begrepet hentet fra sosiologien og beskriver en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet. Som frilanser kjenner jeg meg igjen i betegnelsen. Begrepet rommer også alle de som via bemanningsbyråer jobber på midlertidige kontrakter uten fast ansettelse. Det er den nye sosiale underklassen som stadig blir større i vår vestlige verden.

Wow! Krutt! En av de virkelig store sakene å lage en bildebok om. Prekariatets framvekst – en kampsak – tenker jeg og begynner på boka som både er lettlest og liten – bokstavelig talt. Formatert til å ha i håndveska, og her er oppslag med korte, dramatiske setninger lagt i munnen på vår førsteperson-forteller som vi følger gjennom livet. Vår navnløse antihelt, lyslugget og allerede litt duknakket, omgår bevisst gufset fra taperne; de nedbrente og utbrente, som henger på brune kafeer og utenfor NAV, er mørke frampek om hva som vil komme. 

Han fortsetter ufortrødent jakten på dødlinjer, de materialiserer seg som slanger med hodeskaller, for å tilfredsstille kompisen Bobmester Bygg, hans kraftkar av en kamerat med stor underkjeve, gul vernehjelm og en umettelig appetitt på mer. Over de dystre bylandskapene legger samtidig konturene av Livsgrisen seg som en mørk skygge mens vår mann strever videre. Til Livsgrisen er et ugjenkallelig faktum. 

Karstein Volle Livsgrisen

Jakten på dødlinjer

Livsgrisen er en allegorisk satire i form av en billedbok for voksne. En frittstående oppfølger til Skjebner – et kunstnerisk selvmord (Jippi forlag 2011) skriver tegneserieskaper og illustratør Volle selv. 

Som i Skjebner, der utallige vridde varianter av døden var tema, er det dystre saker Volle dykker ned i på nytt. Det er et mørkt scenario i det kapitalistiske samfunnet han viser fram med sin egenartede sans for dramatikk og svart humor. På bestrøket papir og i laveringer med innslag av farge, vandrer antihelten omgitt av mørke konturer i bylandskap og rom uten grenser, videre, stadig videre. På veien mot livsgrisen jakter han på stadig strammere dødlinjer. 

Karstein Volle legger ut frampek, ordspill og allusjoner til litteratur og uttrykk, på sin egen måte. Han konkretiserer det abstrakte.  Når vår mann gikk til hundene i teksten, så gjør han akkurat det i det visuelle. Han går enda lenger, og snakker med hundene, til han møter veggen med et smell. Da først kommer Bobmester Bygg ut av skapet, bokstavelig talt, og han skaper seg.  

Karstein Volle Livsgrisen

Mørke blir svartere

Franskmenn har sitt uttrykk for det daglige rotte-racet i «métro, boulot, dodo» (T-bane, jobb, sove), vi har den mer streberske materialistiske «Volvo, villa, vovse» som i Volles allegoriske univers materialiseres i «Min bestekompis Bobmester Bygg, en feiende flott handyman og forbedrer». Et faktotum som oppmuntrer til finere hus, kone og barn, og med den postpartumdepresjonen, fødselsdepresjonen. 

Når alt ser som mørkest ut, blir det enda svartere. Bobmester Bygg tar med seg alt, tilbake er Livsgrisen som er for alle, men alle er ikke for den. De fleste ligger igjen i grøfta etter at livskrisen har rammet. Til slutt står Livsgrisen fram som en kamerat Napoleon fra George Orwells dystopiske samfunnssatire fra 1945, eller som en frelser. Ikke godt å si. 

Jeg leser med velvilje Volles versjon av samfunnet, nikker ofte og ler, selv om det ikke er lett å følge krumspringene av allusjoner hist og pist. Fortellingen går først i én retning, om prekariatet som det kapitalistiske samfunnet tvinger så mange inn i. Så fortsetter bildebokmakeren i en annen retning der vi alle er håndlangere for forbrukersamfunnets entreprenør Bobmester Bygg, til vi ender i grøfta. Litt klokere, men knust av Livsgrisen. Volle stopper ikke der heller. I en tegnerseriesekvens får vi budskapet til slutt inn med ruter i «Livsgrisens boktips», som om vi ikke forsto det før.

Det var unødvendig, men samtidig en vollevri, verdig hans signatur. Og har jeg sagt hvor godt jeg liker formatet? Akkurat passe til håndveska, hendig som en selvhjelpsbok du alltid kan ha med deg i tilfelle Livsgrisen rammer. 

Anne Schäffer
Frilansjournalist, kunst- og litteraturkritiker: Vårt Land, Empirix.no, Barnebokkritikk.no, Periskop.no og i Tara. Jurymedlem KUD barne- og ungdomsbøker. Jurymedlem Årets Vakreste bøker. Red. NUMER (2010-2015). Litt.anm. Bergens Tidende, (1996-2016) leder i Norsk kritikerlag (2009-2012). Årets litteraturkritiker i 2007.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.