Lucky Lukes tre skygger

I 1948, to år etter at han hadde skapt tegneseriecowboyen Lucky Luke, drømte Maurice «Morris» de Bevere om å kvitte seg med hele figuren. Sammen med Jijé og André Franquin – to andre belgiske serieskapere også tilknyttet Spirou-magasinet – hadde han dratt til USA med kofferten full av drømmer om å bli ansatt av Walt Disney. 

Morris ble aldri noen Disney-animatør. Franquin, som var i ferd med å overta Sprint-serien fra Jijé, overtalte Morris til å fortsette å tegne Lucky Luke. De fortsatte også alle å sende nye sider hjem til forlaget Dupuis mens de var i USA. Kanskje var det trusselen om å måtte overta familiens pipefabrikk som gjorde at Morris til slutt gikk helhjertet inn for cowboyen. Uansett kan du lese hele røverhistorien om den amerikanske dannelsesreisen til de tre serieskaperne i Gringos Locos av Schwartz & Yann, som er oversatt til dansk av forlaget Cobolt.

Verden var åpenbart klar for en mer humoristisk vri på den amerikanske vill vest-myten, og Lucky Luke ble en suksess. Inspirert av John Fords westernfilmer som dominerte franske kinoer på den tiden, skapte Morris et univers der den uskyldige men uovervinnelige skarpskytteren Luke – som trekker raskere enn sin egen skygge – reiser på kryss og tvers av USA på slutten av 1800-tallet for å sette skurker i fengsel. En opptelling fra senere år sier at serien har solgt 300 millioner album verden over.

Veldig alternativt

I den grad norske lesere har et forhold til Lucky Luke, er det gjerne albumene fra 1950 til 1970 vi husker best. Her blandet Morris humor og eventyr på en måte som tangerte både Franquins Sprint og Goscinny & Uderzos Asterix. Her introduserte Morris også ikoniske figurer som de håpløse bandittbrødrene Dalton – fire bankranere med intelligens fordelt omvendt proporsjonalt etter høyde, med det høye matvraket Avarell som lynavleder for mesterhjernen Joes tordnende raseri. 

Spørsmålet er hva man skal gjøre med en tegneseriesuksess når opphavspersonen dør. Etter Morris’ død i 2001 ble serien videreført med Hervé «Achdé» Darmenton som tegner og forfatter, men det var aldri opplagt at det skulle gå slik. Tintin-serien fikk aldri noe nytt liv etter at Hergé gikk ut av tiden. Det var også lenge tvilsomt at noen andre kunne tegne Asterix, på tross av at serien ble dårligere og dårligere etter hvert som at Albert Uderzo ble eldre. Løsningen ble å finne en duo som kunne lage en tro kopi av strek og historie – kanskje en respektfull løsning, men likevel en som knapt borget for originalitet.

Sprint er vel den fransk-belgiske serien som har hatt størst suksess med alternative versjoner. Serien om eventyreren i pikkolouniform har da også gått i arv fra Jijé via Franquin til Fournier, Tome & Janry og en rekke flere som alle har lånt sine særtrekk til serien. Ikke minst har forlaget åpnet opp for en hel rekke veldig alternative versjoner av serien, noe som har ført til flere interessante resultater. Émile Bravo er blant annet midt i en svært ambisiøs fortelling fra andre verdenskrig med Sprint som ung og naiv hotellansatt og Kvikk som selvopptatt desertør.

Farse på to hjul

Siden 2016 har det også dukket opp en ganske annen Lucky Luke i bladhyllene enn den vi kjenner fra Morris og Achdé. Det er tre svært ulike versjoner, som hver på sitt vis utvider hvordan vi ser på den «stakkars ensomme cowboyen som er langt hjemmefra».

Den siste i en foreløpig rekke på tre er Lucky Luke saler om, skrevet og tegnet av tyske Mawil. Født som han er i Øst-Berlin, har Mawil en ganske annen tilnærming til serien enn innfødte belgiere – han tegnet sin første Lucky Luke-serie etter et hefte som bestemoren til en av vennene hans smuglet inn til DDR i en dobeltbunnet pakke. 

Streken hans er på samme tid søt, enkel og med mye bevegelse og tydelige typer. Det er ikke langt fra serien Kinderland som vant ham den tyske Max und Moritz-prisen i 2014 til denne utgaven av Lucky Luke.

Albumet følger den gamle Lucky Luke-tradisjonen med å basere seg på faktiske hendelser, i dette tilfellet sykkelens ankomst til USA rundt 1880. Vår helt møter Albert H. Overman, en aspirerende selger av moderne sykler som vil vise frem sin nye oppfinnelse i et sykkelritt mot veltepetter-produsenten Albert Pope. Men før det faktiske rittet blir det også et kappløp over prærien for å få sykkelen på plass i San Fransisco i tide til til startskuddet – med banditter, indianere og en mystisk mann i forkledning på slep. 

Lucky Luke saler om er fortalt som en klassisk farse, med en lett humor som kler streken godt. Historien byr på forviklinger, action, eventyr og humor, og med unntak av sykkelen er den kanskje den mest klassiske Lucky Luke-serien av disse tre.

Bisarr parodi

Mye av det psykologiske dramet i Lucky Luke saler om kommer fra samspillet mellom Lucky Luke og hesten Jolly Jumper. Hesten føler seg naturlig nok tilsidesatt når cowboyen plutselig får et nytt framkomstmiddel. I Lucky Luke-universet kan hester snakke, skjønt ikke egentlig. Det er et underforstått psykologisk bånd mellom hest og rytter som gjør at de forstår hverandre, men det er ikke akkurat slik at sheriffen kan innkalle hesten som vitne.

Denne pussigheten ved tegneserieuniverset utnyttes til stor komisk effekt i Jolly Jumper svarer ikke, en av de andre «alternative» Lucky Luke-seriene fra de siste årene. Den franske serieskaperen Guillaume Bouzard har laget en blanding av parodi og hyllest, som i enda større grad enn Mawil spenner ben på mange særegenheter ved Lucky Luke-universet. 

Bedre vitser enn handling

I albumet blir Lucky Luke tilkalt av en lokal dommer fordi en av Dalton-brødrene sultestreiker i fengsel (i scenen kan ingen av dem huske om Jack er «den halvlille eller den halvstore»). Et større problem for Luke er at Jolly Jumper ikke lenger svarer på tiltale, men oppfører seg irriterende korrekt som en virkelig hest. Gjennom albumet prøver Lucky Luke alt for å gjenopprette kontakten, og spør til stadighet dem han møter underveis om råd – og møter rådville blikk overalt.

Bouzard gjør narr av alt fra Lucky Lukes mytiske skygge (som han lar forlate rommet flere sekunder senere enn mannen selv), til de ikoniske cowboyklærne og Joe Daltons morderiske tendenser. Han gir også stor plass til pussige vitser (at Dalton-brødrene lider av fargeblindhet, også kalt Daltonisme, er et poeng som blir behandlet over flere sider). Seriens meta-nivå er viktigere enn hovedhandlingen – figurene siterer gjerne tittelen på klassiske Lucky Luke-album til hverandre, men på tross av de klassiske referansene er albumet mindre godt når det faktisk prøver å fortelle en historie.

I kombinasjon med en ekstremt karikert strek og mimikk, er Jolly Jumper svarer ikke lett å anbefale til dem som allerede er store fans av serien – alle andre kan nok lett bli forvirret.

Mørkt og realistisk

Der Bouzard er bisarr i innfallene og Mawil har en barnlig lekenhet ved seg, leverer Matthieu  Bonhomme et mørkt mesterverk med Mannen som skjøt Lucky Luke. 

Albumet er tegnet i noe nær realistisk stil, med stor vekt på stemningsskapende bruk av lys og skygger. Historien er også i særklasse. Borte er slapstickvolden og de karikerte figurene som alltid har vært en stor del av Lucky Luke-universet. I stedet forteller Bonhomme om opprullingen av et mysterium i en by med en ineffektiv sheriff og mange vonde hemmeligheter.

Mannen som skjøt Lucky Luke er en klassisk western fortalt i et univers som tidligere har vært et humoristisk speilbilde av sjangeren. Det er nettopp bruken av Lucky Luke og konnotasjonene vi har til figuren som gjør at historien treffer desto hardere.

Albumet viser også hvordan de mest vellykkede «alternative» versjonene av kjente serier kan bidra til å fortelle historier som føles uventede og friske. Vi forventer ikke å se Kvikk jobbe for en nazistavis eller Sprint måtte forholde seg til pasifisme i en krigssituasjon. Og vi forventer ikke at Lucky Luke kan dekonstrueres for humoristisk effekt – eller være et redskap for å levere en emosjonell knyttneve.

Heldigvis får vi ikke alltid det vi forventer.