Anmeldelse
Lunas tåre: Over dal og berg
Bård Lilleøien
Überpress, 2024
På utkikk etter den neste store episke tegneserien rettet mot barn og unge holdt Egmont i 2021 en tegneseriekonkurranse. Der meldte Bård Lilleøien opp det som kom til å bli Lunas tåre. Bidraget kom langt i konkurransen, men ble til slutt refusert. Fire år senere er tegneserien nå ferdig og utgis av Überpress.
Selv om Lunas tåre unektelig er en del av den Egmont-initierte nordisk manga-bølgen – den er en planlagt fireboks fantasyserie som appellerer til en yngre målgruppe, og som i utgangspunktet ble laget nettopp for Egmonts konkurranse – er Lilleøiens serie noe ganske annet. Blant alle de seriøse, dramatiske, episke fantasyseriene skiller en humoristisk fantasytegneserie seg tydelig ut.
Lilleøien er langt fra fremmed for sjangeren. Sagaen om Dadaph Seraph var en humoristisk fantasyserie i stripeformat som ble publisert på nettserier.no mellom 2006 og 2012, og var en av de mer populære seriene på nettstedet. Tegneserieskaperen vender tilbake til verdenen Dumroth i Lunas tåre, noe han selv skriver at han har savnet. Man kjenner igjen Dadaph Serraphs humoristiske og parodiske tone i Lunas tåre, og forfatterens glede over å returnere til Dumroth skinner gjennom. Jeg ble ordentlig glad av å lese seriens første bok, Over dal og berg.
En kronglete og kaotisk vei hjem
Når hovedpersonen Perle roter rundt på farens kontor, finner hun et kart til Lunas tåre. Dette er visstnok steiner som kan oppfylle ønsker. Hun stjeler farens sopelime for å prøve å finne Lunas tåre slik at hun kan ønske seg venner, men eventyret har knapt rukket å begynne før hun krasjlander utenfor byen Dalbergog knekker sopelimen.
På utkikk etter noen som kan reparere sopelimen møter hun den farløse roboten Frank og menneskejenta Rebekka, som med sine mistenksomt moderne hvite joggesko på et eller annet vis har havnet i denne magiske fantasyverdenen. Utenom det humoristiske fisk på land-aspektet får vi ikke noe særlig innblikk i Rebekkas historie. Jeg antar at dette er en del av den større sammenhengende historien som skal fortelles i løpet av de fire planlagte bøkene.
Lek tatt på alvor
Sammen prøver de tre å finne hver sin vei hjem, noe som kompliseres av Fendrick von Fandenskap. Han er på jakt etter Rebekka etter en rekke dødsfall i byen. Her tar historien en mer seriøs vending enn jeg hadde forventet.
Selv om slike tyngre elementer introduseres utover i tegneserien, veier alltid humoren tyngre enn alvoret. Jeg setter pris på de alvorlige øyeblikkene som en motvekt mot alt tullet og tøyset. De får til og med vitsene til å stå enda tydeligere fram når de balanseres og kontrasteres i en mer seriøs fortelling.
God humor og godt humør
Mye humor høstes fra Perle og Franks misforståelse av verden rundt seg. Perles verden følger helt andre spilleregler enn den hun har krasjlandet i, Frank følger sin egen robottlogikk, og de tar begge ting veldig bokstavelig («Jeg er ikke død! Jeg er Perle!»). De minner meg om Don Quijote og Sancho Panza der de løper rundt i sin egen verden som ingen andre helt forstår seg på.
Det er ikke bare god humor, men godt humør. Energien og kaoset i karakterene og i selve historien gjør det bare skikkelig gøy å lese.
Alle skapninger velkomne
Personene ser annerledes ut her enn i mye annen tegneseriefantasy – det er mer snørr, gørr, skavanker, barter og (ikke minst!) neser enn i det meste av nordisk manga (der det for det meste er søte, pene jenter og muskuløse gutter).
Perle insisterer gjennom hele boken på at hun ikke er et skjelett, men slik fremstår hun altså for leserens øye: Som et skjelett med ballkjole, sløyfe i håret og enorme eggformede øyne. Lilleøien beskriver bakerst i boken hvordan Perles utseende egentlig var enda mer skjelettaktig, men at han bestemte seg for å gjøre henne søtere. Selv om det er sant at Perle er søtere enn sitt første design, er hun nesten karikert søt nå. Det er noe urovekkende over utseendet hennes, med så store klinkekuleøyne at hun har havnet midt mellom søt og nifs.
Illustrasjonene er bare gøy. Gale vitenskapsmenn, skjelettjenter og mørke riddere plasseres i samme verden uten noen rettferdiggjørelse. Her kan alt samles i en salig blanding uten å følge noen umiddelbar logikk.
Det er mange episke fantasyserier på markedet nå, og flere av dem har virkelig vært oppslukende dramatiske. Men i møtet mitt med Lunas tåre følte jeg på hvor herlig det er å lese en tegneserie og få leke litt.
