Anmeldelse
Lunch, tolvte bok: Du er mjuta
Børge Lund
Strand forlag, 2021
Jeg vet ikke om du engang kan huske starten på pandemien. Alt virket nytt og farlig. Vi gikk fra å fnyse av enda en overhypet sesonginfluensa, til å sitte inne på kjøkkenene våre og lure på om det var usolidarisk å gå i butikken for å kjøpe noe annet enn livsnødvendigheter. Prøve å ikke møte blikket til personen i kassen som slår inn en pakke sjokoladepudding og et Donald-blad. Takk for at du risikerer livet.
(Vil du mimre tilbake til den tiden, har Empirix faktisk publisert en hel serie med tegneserier fra de første månedene med unntakstilstand.)
Noen ting ble gamle veldig fort. Personlig kan jeg si at entusiasmen min for streamede vipps-konserter la seg etter halvannen uke. Andre ting ble den nye normalen: Videomøter. Smittesporing. Sosial distansering. Kriseplaner. Næringslivsstøtte. Hjemmekontor. På noen områder – det er lov å si det nå, er det ikke? – var den nye normalen til og med en forbedring.
Treffer alle
Selvfølgelig var det Lunch som blant de norske stripeseriene umiddelbart tok opp hansken som var kastet av pandemien. Børge Lund har gjennom tolv solide samlebøker vist at han har et særegent øre for måten nordmenn jobber – eller lar være å jobbe – på.
Lunch er så spesifikk at du garantert vil finne fem striper i denne boken du har lyst til å sende en kollega. Samtidig er den så vag om det faktiske arbeidet at hvem som helst kan kjenne seg igjen i stripene. Min far jobbet som kjemiker i et internasjonalt konsern, mens jeg jobber med administrasjon i det offentlige. Det krever et eget talent å lage arbeidsplasshumor som treffer så ulike yrkesgrupper, men Børge Lund fikk oss begge til å le jevnlig.
Du er mjuta har mange av disse øyeblikkene av typen «dette er jo det vi nettopp snakket om» – fra pauseprat om Bitcoin til løpsk apputvikling og diskusjoner på boligvisning. Men det er den fullstendige kullkastingen av måten vi jobber på under pandemien gir de mest presise lissepasningene til en serieskaper med Lunds lynne. Hvem har vel ikke opplevd å få en Teams-oppringing fra en kollega som bare vil vise at han er i gang for dagen? Lund gjør nærmest et pantomimespill av det, til god effekt.
Det som går i ball
Lunch har skapt en gjeng med presise figurer som alle har en bestemt rolle å spille i serien. Ingen er utbyttbare, og selv om alle er basert på stereotyper, så er de morsomme og varme stereotyper som det er lett å bli glad i. Kjell er kaosfiguren som alltid har et ekstra gir å sette inn i jakten på smutthull som gjør at han kan få mindre å gjøre eller flere fordeler. Han er omgitt av prosjektledere, ingeniører, IT-teknikere, mellomledere, toppsjefer og resepsjonister som til sammen danner en finkornet sandbøtte som er skjebnebestemt for de delikate tannhjulene i det norske arbeidslivet.
Til tross for at Lunch er helt i tetsjiktet blant norske stripeserier, er det likevel flere sekvenser her hvor Lund ikke klarer å få koblingene til å sitte. Kalles smittevernkurs i åpningen av boken er røff i streken og lener seg for tungt på slapstick. I bokform blir det også tydelig hvor sparsom Lunds strek er. Sammenlignet med detaljrikdommen i for eksempel Frode Øverlis Pondus, består Lunch stort sett av enkle figurer tegnet mot helt minimale bakgrunner. Det er en viktig del av uttrykket i serien, men det bidrar også til en litt klinisk følelse i bokform.
Siden Du er mjuta ikke er en kronologisk presentasjon av serien, går det litt i ball i historiene noen ganger. Boken starter og slutter med pandemi, men imellom kommer en del striper som åpenbart er tegnet før sosial distansering ble et kjent begrep. En ny sjefsfigur dukker også opp i noen striper, uten at det er åpenbart hva som skjedde med den gamle.
En viktig påminner
Selv om disse tingene gjør at Du er mjuta ikke er den beste Lunch-samlingen, gjør de lite for å krympe seriens status som en av de mest konsistent gode norske avisstripene. På sitt beste minner Lund oss på – opptil flere ganger hver uke – at det ikke er oss det er noe galt med: Arbeidslivet er faktisk forrykt, og vi må alle bare gjøre det beste vi kan.
Det er noe som er verdt å ta med seg inn i den sekstiende eller syttiende uken med hjemmekontor. Og som Kjell sier, vi skal være glade for at vi ikke får lønn som fortjent.