– Kom deg ut i arbeidslivet, Børge Lund!

Hva vet egentlig vi tegneserieanmeldere om arbeidslivet? Antakelig ikke nok. Derfor ba vi en av Norges mest profilerte arbeidslivseksperter, Elin Ørjasæter, om å anmelde den nye Lunch-boken Velkommen til arbeidslivet.

---

Børge Lunds siste utgivelse «Velkommen til arbeidslivet» er den tjuende (20.!) i rekka, hvorav hele 18 er fra Lunch-universet. Ifølge Strand forlag er dette en «helt ny type Lunch-bok». Det nye består i at dette ikke er ren tegneserie, men en collage av tekst, striper, fakta og tips, som f.eks de gjennomgående «Kjells pro-tip». For øvrig er persongalleri og miljø det samme som i de øvrige Lunch-bøkene.

Børge Lunds tekster og illustrerte råd utenfor tegneserie-rammen fungerer best. Jeg lo av den minimalistiske CV-en hans med programvare fordelt på årstall. Metaforen om sauen i enga, et bilde på ansvar, er smått genial. I det rene tegneserieformatet er de villeste scenene de morsomste, som den om akuttinnleggelse på sykehus etter for mye involvering. Kombinert med fyndord om at det ikke er grenser for involvering i beslutninger som allerede er tatt, er dette særdeles treffende på deler av arbeidslivet.

Kapitlet Jobbintervjuet, med undertittelen «Vurder å være noen andre enn deg selv» bærer preg av at Børge Lund har brukt tid på research, i den forstand at satiren bygger på etablerte praksiser. De to kildene han oppgir her er solide og relevante, men har han virkelig latt dem synke inn, i all deres galskap? Både Fafo-rapporten og læreboka om kandidatseleksjon er kjent bransjestoff og burde inspirere til enda bedre (og villere!) poenger.

I utakt med tidsånden

Børge Lund er et ektefødt barn av ironi-generasjonen, den generasjonen som var unge på det optimistiske 90-tallet, fikk med seg verdistigningen i boligmarkedet og ble godt etablert i arbeidsmarkedet før finanskrisen. Med finanskrisen kom de harde rasjonaliseringsprosessene som så ble en vedvarende del av dagens orden, også når oppgangstidene kom. Slik blir Lunch-miljøet lett anakronistisk: Dagene går, kaffeslabberaset fortsetter, ingen frykter å miste jobben eller å måtte selge huset.

Børge Lunds store poeng i egen CV, at han ble sagt opp før han fikk startet i jobben er ikke så uvanlig som han tror. Det var uvanlig før, det. Forfatterens bedagelige 90-tallsverden viser seg enda tydeligere i dette sitatet: «Å bli sagt opp i en bedrift som går som det suser, skal faktisk godt gjøres, så hvis DET skjer er det mer enn et hint: du kan ha fortjent det.» Dette er direkte feil. De fleste større foretak i privat sektor justerer arbeidsstokken stadig. De nedbemanner i noen kompetanseområder for å kunne opp-bemanne i andre, samtidig som bedriften/konsernet som helhet går med store overskudd. Denne jevnlige trimmingen av humankapitalen rammer systematisk de yngste, en generasjon som nå skårer fatalt lavt på lykkebarometeret. De har på ingen måte «fortjent det», slik Børge Lund spøker med, de er bare uheldige.  

For øvrig: Språkfeilen i sitatet over («går som det suser») viser hastverksarbeidet hos forlaget. At det stadig er uklart hva som er fakta («Forskning viser…») og hva som er satire oppfatter jeg også mer som slurv enn som bevisste valg hos forfatteren.

Relevant for de middelaldrende

Likevel, mye treffer og mye er morsomt. «Lær deg visjonen og verdiene til bedriften. Da kan du noe som de på den andre siden av bordet ikke kan». Med disse to setningene oppsummerer Børge Lund verdi- og visjonsvåset. En side i boka er viet fenomenet HR, en annen matriseorganisasjoner og begge deler er fortjent grusom satire. Men nettopp fordi Børge Lund treffer så godt innimellom irriterer det at han ikke jobbet hardere. Han kunne gått inn i humoren med en større grad av alvor, galskap og desperasjon. Arbeidslivet han beskriver er verre, med sin blanding av meningsløshet (som han beskriver godt) og brutalitet (som han ikke har oppdaget) enn det han gjengir her.

Kombinasjonen treffende og irrelevant blir slående i beskrivelsen av det å føre timer. Timeregistrering er typisk for den rådgivernæringen Lund tilhørte før han ble tegneserieskaper på heltid. Men når Lund gir morsomme tips om hvordan man lurer systemet for å sluntre unna, er det bare relevant for de mest etablerte ansatte, altså de middelaldrende. Slik jeg kjenner rådgivere innen høykompetanse-tjenesteyting er panikken for ikke å føre mange nok timer som kan viderefaktureres kunde mer framtredende enn viljen til å sluntre unna.

Den ultimate satiren?

Dette er min ene innvending mot boka, at Børge Lunds univers ikke fanger tidsånden presist nok. Det hele blir for ufarlig. Min andre innvending handler mer om markedsføringen av boka enn om boka i seg selv. Det er påstanden om at dette er «arbeidslivet», når det bare er en svært avgrenset del av det.

Av Norges ti vanligste yrker er kun to av dem «Lunch-yrker» ifølge SSB, nemlig «høyere saksbehandlere i offentlig og privat virksomhet» og «kontormedarbeidere». De øvrige vanligste yrkene i Norge er innen varehandel, renhold, bygg, oppvekst/utdanning og helse/omsorg. Målt i tall sysselsetter de to lunch-yrkene 124 000 mennesker, mens de øvrige yrkene i ti-på-topp-yrkene sysselsetter 650 000 mennesker.

Likevel har Lunch-universet har fått status som den ultimate satiren over det alminnelige arbeidslivet. Den enorme populariteten til Lunch handler dels om at satiren over kontorhverdagen treffer, men også om at Lunch-kontorister også er meningsdannerne. Journalister og redaksjonssjefer jobber i kontorlandskap og gjenkjenner typene i Lunch. Jeg ønsker meg satire fra andre deler av arbeidslivet enn livet på kontoret.

Børge Lund har sugd lenge på sin egen CV-karamell nå. Han tilhører en generasjon som dels styrer arbeidslivet, dels blir utdatert i sin egen selvtilfredshet, slik alle generasjoner blir ved en viss alder. Mer og tyngre research kunne bøte på det.

Kort sagt, kom deg ut i arbeidslivet Børge Lund, enten ved å lese deg opp eller ved å ta en vanlig jobb som et slags etnografisk casestudie. Hvem kan få nye generasjoner arbeidstakere til å le av sin egen hverdag? Kanskje Børge Lund. Hvis han har ambisjoner om faglig fornyelse.