Diffus fransk spenning

Lya sitter i rullestol etter å ha blitt påkjørt av en ukjent person som forlot åstedet uten å hjelpe henne. Hun har tenkt at det er en tragisk ulykke og at ingen har visst hvem den skyldige er, men en dag lærer hun at foreldrene har mottatt en betraktelig sum i bestikkelsesmidler. Dermed begynner hun å lure: hva er dette? Hvem har noe å skjule, og hvorfor?

For å nøste opp i saken får hun en trainee-stilling på advokatkontoret som håndterte saken, i den tro at hun kan finne ut av hvorfor gjerningsmannens identitet holdes skjult. Men det skal fort vise seg at det er mye grums rundt Lyas ulykke, og kanskje er flere mer involvert enn man skulle tro.

Utydelig målgruppe

Det er fint med en hovedperson i rullestol som opptrer i en fortelling om noe annet enn at hun sitter i rullestol. Lya er en karakter med både en fortid og et fremtidig mål, samtidig som hun er en vanlig ung jente som bor med en kompis og lever et ungdomsliv. 

Karakterene har alle ansikter som ikke ville vært malplassert i en Disney-film.

Det er mange unge som vil kunne finne både spenning og en god fortelling i I Lyas øyne 1. Når det er sagt, er selve målgruppen for boka noe uklar: Lya er 17 år, men det grafiske uttrykket tilsier at boken ville vært for yngre barn. Karakterene har alle ansikter som ikke ville vært malplassert i en Disney-film: store, uttrykksfulle øyne, lure smil og kroppsspråk som ikke kan misforstås. Ikke at det er negativt i seg selv, men det bidrar til å forenkle handlingen noe, og leseren slipper å tolke eventuelle nyanser når en får presentert følelser og tanker i form av veldig tydelige ansiktsuttrykk. 

Boken er stilren og pent tegnet, og bruken av lys og mørke i handlingen er bevisst og presis. Lyas vonde minner rundt ulykken og scener som vipper over i det skumle – som når kompisen Antoine sniker seg ned i firmakjelleren for å snoke etter en saksmappe – er illustrert med mørke farger og dust lys. I lettere og mindre kompliserte scener, som da Lya og kollegaen Adele blir venner, er det brukt lysere farger.

Tidvis utilgjengelig språk

Et annet aspekt ved boken som gjør at målgruppen blir noe utydelig, er at noe av dialogen kranser rundt juridiske termer, som «Kanskje mappa di ikke er arkivert med de andre fordi det fortsatt foreligger et søksmål?» og «Foreldrene mine godtok avtalen og trakk anklagen».

Dette gjør at boken språklig kan virke utilgjengelig for yngre lesere, kanskje særlig for dem som ikke oppsøker litteratur utelukkende med glede. 

Noe av dialogen kranser rundt juridiske termer, noe som kan gjøre den utilgjengelig for yngre lesere.

Og et annet litt spesielt punkt: Lya har ikke bare fått en traineestilling i et advokatfirma i en alder av 17 år – etter å ha tilbragt mye tid på sykehus etter ulykken sin – hun sier også i samtale med bestevennen at «Vi kan i hvert fall slå fast at jeg ikke har studert juss forgjeves!» 

Om dette er en knotete oversatt setning som på originalspråket impliserer at hun har tatt juridiske fag på ungdomstrinnet, eller om det er en liten brist i handlingen, er uklart.

En god start

Men med unntak av akkurat det: oversettelsen av boka generelt er veldig god. Oversetter har skrevet teksten om til et ungdommelig norsk, med innslag av «seff», «chill» og «når man snakker om sola», som får boka til å virke moderne og relevant. 

I Lyas øyne 1 ender med at Lya får tak i saksmappen sin og åpner den for å se hvem som kjørte på henne den regntunge kvelden. Dermed har boka som helhet endt akkurat når det skulle til å skje noe genuint spennende – men det er mer en indikator på at dette kun er starten på en serie som skal fortsettes. Lyas jakt på sannheten bak ulykken sin er godt i gang. 

Hvis det brukes litt mindre plass på karakterintroduksjon i de neste bindene, vil I Lyas øyne bli en underholdende og spennende serie – selv om man ikke helt får tak i hvem bøkene er skrevet for.