Anmeldelse
Magnus Carlsen og sjakkmorderen
Aleksander Kirkwood Brown og John S. Jamtli
Cappelen Damm 2020
Etterforsker Maud Pettersen og kollegene i Oslo-politiet har ennå ikke klart å fange det som later til å være en seriemorder som herjer i Oslos gater. Tre personer er blitt funnet liggende i gata, døde ved et knivstikk i brystet – ingen vitner, ingen tydelig spor. Det eneste politiet har å gå etter, er at ofrene er blitt funnet med en sjakkbrikke i hånda.
Og hvem spør man om sjakkrelaterte problemer i Norges land? Vel, man kan spørre Hans Olav Lahlum (han dukker opp som kommentator på en tv-sending senere i boka) – men man kan også spørre Magnus Carlsen.
Nørdegøy
Sjakkvidunderbarnet (er man ennå vidunderbarn når man er rundt 30?) er travelt opptatt med undervannssjakk, rubiks kube-løsninger, blindsjakk og pressearrangementer, men Maud Pettersen klarer å friste ham med i etterforskningen. Det viser seg nemlig at mordmysteriene har en viss logikk for sjakkspillere – drapsmannen bruker hele Oslo som brett og baserer spillet sitt på et parti fra år 1900. Mikhail Chigorin og James Mortimer spilte 12. runde i Paris-turneringen og brukte totalt 27 trekk – en såkalt Vienna Gambit – og Magnus Carlsen kjenner igjen spillet med en gang han sjekker trekkene opp mot et Oslo-kart.
Magnus Carlsen og sjakkmorderen er altså en bok som er innmari nørd – men det er også innmari gøy. Man kunne bli fristet til å tro at å bruke Magnus Carlsens stabile kjendisstatus som trekkplaster for å få unger til å lese bøker – det hadde heller ikke vært verdens kjipeste idé, for så vidt. Men det er altså komplekse sjakkregler og mye detaljkunnskap som er relevant for fortellingen. Som leser blir man både underholdt av handlingen, overrasket av slutten og litt smartere hva gjelder sjakk. Det er rett og slett en veldig god idé som er helhjertet gjennomført.
Hovedstaden som sjakkbrett
Det er gøy å se Oslo som åsted for en fortelling. Ikke ulikt skaperne av Krüger og Krogh-bøkene har Jamtli vært nøye med detaljene fra hovedstaden – særlig artig er det at etterforskeren og sjakkspilleren frekventerer Café Sjakk Matt. Tegneren, som har laget Sabotør-seriene og har jobbet med Brown på historien om Arne Treholt, Norges ninjakommandør, har et øye for detaljer og fargebruk som vekker tanker om hardkokte krimserier. Mange scener der karakterene reflekterer over morderen, som når Carlsen sitter i stua si og venter på at morderen skal ta kontakt, utspiller seg i mørket (hvorfor slår folk i krimserier aldri på lyset når de er hjemme og tenker?) Dramatiske biljaktscener finner sted i regnvær på kveldstid, og avsløringen av drapsmannen finner sted på en nedlagt t-banestasjon.
Det er også flust med krimserie-klisjeer blant karakterene – den sterke etterforskeren som ikke vil samarbeide med andre, de enkle kollegene som ikke tar etterforskeren alvorlig, den jernharde politisjefen og skurken vi ikke får se ansiktet på før helt til sist.
Gir mersmak
Jamtlis strek passer veldig godt sammen med Browns fortelling, mye fordi detaljene og fargene gir historien et filmatisk preg som kler dramaet som utspiller seg. Mange av rutene viser ulike utsnitt av handlingen. Leserne får komme inn i historien når tre mord allerede er skjedd og politiet er frustrert, og stemningen blant politiinspektørene er godt etablert. Forfatterne stoler på at leserne raskt klarer å komme inn i handlingen og kjenner formelen for et godt kriminaldrama fra før, og dermed er lite av handlingen overflødig.
Fortellingen er skarp, og den nøstes pent opp mot slutten av boka. Det eneste som mangler er en siste side med et frampek til fremtidige kriminalmysterier – Magnus Carlsen og Maud Pettersen må gjerne bli et radarpar i tegneserienorge for denne anmelderens del.