Dette er første innlegg i den nye bloggserien vår som skal følge mangafeltet. Les mer om de nye artikkelseriene på Empirix i vår her!


Velkommen til mangabloggen! Her skal vi utforske både stort og smått, langt og kort, det som rører noe ved oss, og det som «bare» er god underholdning. Dette siste vil jeg påstå er vel så viktig, da det sannsynligvis er dette som motiverer til flest timer med nesa i ei bok.

Men det har ikke vært lett å finne ut hvordan jeg burde starte. Kanskje burde vi hoppet uti, og dykket ned i et begrenset tema eller en sjanger. Men det tror jeg ville være å gjøre dette spennende tegneseriefeltet en bjørnetjeneste. Vi ville oversett konteksten.

Manga har nemlig lenge vært nokså langt nedpå rangstigen i tegneseriemiljøet, for ikke å si innen litteraturen generelt. Men noe har endret seg.

Jeg har bred erfaring som manganerd i over 20 år. Jeg har vært på messer som både besøkende, og som hobbykunstner med egen salgsstand. Jeg har vært deltidsansatt, og deretter tegneserieansvarlig, i Outland Bergen. Jeg har også vært mangaoversetter og mangaredaktør i Outland forlag i en årrekke nå. I denne jobben har jeg både kurset folk, deltatt på en haug med arrangementer, og snakket med fans, absolutt-ikke-fans, nøytrale, de uten noen kjennskap til manga, formidlere, skapere og så videre.

Det har gitt meg innsikt i utviklingen som gjør at manga nå er det som selger best hos Outland-kjeden, og tar opp stadig flere hyllemeter hos «vanlige» bokhandlere.

I My Love Mix-up! av Wataru Hinekure og Aruko (her fra bok 3 i serien) veksles det kjapt og ofte mellom fullt illustrerte karakterer og bakgrunner, og uttrykksfulle overdrivelser av karakterene og abstraherte bakgrunner, for å få frem humoren og følelsene skaperne forsøker å formidle i det gitte øyeblikket.

Hva er egentlig manga?

Egentlig kunne jeg argumentert for at mangabloggen bare er «tegneseriebloggen», all den tid ordet manga betyr tegneserie på japansk. Det føles derfor riktig å bruke dette første innlegget til å reflektere litt rundt hva manga er, hva det kan forstås som i Norge (og generelt utenfor opphavslandet) og hvordan ting er i ferd med å endres.

I vår del av verden betyr ordet manga mer enn «japanske tegneserier» — eller kanskje snarere mindre, siden det bare brukes om en avgrenset del av tegneseriefeltet. Det kan heller ikke defineres så enkelt som kun «tegneserier fra Japan», siden serier skapt av personer med en annen nasjonalitet eller kulturell bakgrunn også kan sies å være laget i mangastil eller innenfor mangatradisjonen.

Så hva ligger da i begrepene «mangastil» og «mangatradisjon»? På samme måte som med kunst generelt, bør man nok være varsom med å definere ting for bastant og tydelig. Filosofer og kunsthistorikere har alltid forsøkt å definere hva kunst er. Men alle forsøkene på å definere og avgrense feltet, tvinger frem kunstneriske reaksjoner og uttrykk som utvider grensene. På samme måte vil nok også definisjonen av manga kunne være noe flyktig og foranderlig – og være avhengig både av skaperne og av oss som deltar i undringen og ordskiftet rundt det hele.

Men noe er det jo som gjør manga så tiltrekkende og interessant. Her kan vi trekke frem flere ulike sider ved japansk tegneserietradisjon, kanskje ikke som fasit, men som tendenser.

Det rent visuelle, og da særlig karakterdesignet, er det kanskje det første man tenker på. Her er det ofte lagt vekt på formidling av følelser gjennom øyne, og karakterene er gjerne svært uttrykksfulle i ansiktsmimikken.

Det filmatiske er også noe som trekkes frem av både mangaskapere og -lesere, og det kommer til uttrykk i både dynamiske sideoppsett, utsnitt og vinkler, og fortellingens tempo og flyt.

Uttrykksfullheten er også sterk i både karakterer og bakgrunner, hvor stiliserte og abstrakte mønstre som underbygger stemningen gjerne brukes vel så ofte som illustrerte bakgrunnsbilder. Manga utgis vanligvis i svarthvitt, og med sine begrensninger tvinger dette frem helt egne måter å effektivt formidle det skaperne ønsker.

Actionscenene i Noragami av duoen Adachitoka er gode eksempler på de dynamiske sideoppsettene som er typisk for manga.

Og til sist, noe jeg tror holder på mange lesere når de først har plukket opp en manga: følelser står i sentrum. Generelt vil lesere oppleve at følelser formidles med mer styrke og tydelighet i manga enn i vestlige tegneserier. Noen vil nok påstå at følelsene gjøres overtydelige. Men nettopp dette er noe av appellen for mange. Det er sterke følelser i sving, og figurene føler mye. Det gjelder karakterer av alle kjønn, i både drama- og actionserier – og alt imellom.

Nå er det selvsagt ikke slik at all manga bruker disse grepene, selv om det er disse som vi i vesten har festet oss mest ved. Uttrykksformene i manga er like varierte som i vestlige tegneserier. Det finnes mange japanske serieskapere som ikke følger disse noe stereotypiske reglene, som Junji Ito, Jiro Taniguchi og Naoki Urasawa. Likevel vil vi nok også gjenkjenne noe «manga-aktig» i disse.

Slik er det også da med de norske mangaene. Både serier under Egmonts «nordic manga»-paraply og seriene som i sin tid ble utgitt i Outland forlags mangaantologi, Rakkan, benytter seg av ulike elementer som er typiske i mangatradisjonen. Ser vi for eksempel på serier som Helen Kaldheims Mørkalven eller Hiwar Nhelis Mantikorens kongerike er det enkelt å kjenne dem igjen som manga. Likeså med Åsa Ekströms Mitt liv i Japan, Natalia Batistas Amaltea eller Tony Valentes Radiant, for å nevne noen andre europeiske mangaer.

På ulike måter kommer mangatradisjonen til uttrykk i disse seriene, og slett ikke bare i karakterdesignet. Selv om noen vil hevde at disse ikke er mangaer fordi de ikke kommer fra Japan, føles det hverken hensiktsmessig eller riktig å kalle dem noe annet. De kan nytes uten merkelapper, men for å kunne analysere, forstå og fullt ut sette pris på dem må vi også kunne anerkjenne den kunstneriske tradisjonen de hører til.

Fra den norske mangaen «Mørkalven» av Helen Kaldheim.

Manga i det norske markedet

Som jeg nevnte, har manga lenge vært nokså langt nedpå rangstigen i tegneseriemiljøet. Fremdeles er nok noen av den oppfatning at manga i beste fall er et slags litteraturens «gateway drug» til mer «ordentlige» tegneserier eller litteratur. Dette er imidlertid i endring. Da jeg først begynte som deltidsansatt i Outland Bergen, husker jeg at avdelingen for manga var langt mindre enn avdelingen for amerikanske tegneserier. De «beste» mangaseriene ble gjerne plassert på US-hyllen for at de mer «seriøse» leserne skulle finne dem, implisitt at de som var ute etter «ordentlig» litteratur slett ikke bladde seg gjennom mangahyllene. Bare noen år senere var manga det som solgte best av hele butikkens vareutvalg.

Denne utviklingen holder seg den dag i dag. Både klassikere, kultklassikere, det som i sin tid ble kalt gekiga og all annen manga står nå side om side på hyllene.

Holdninger har endret seg, og kundegruppen er bredere. Jeg har også inntrykk av at det i tegneseriemiljøet har blitt mer innafor å være åpen om at man liker manga, uten at det er forbeholdt det lille utvalget av serier som tidligere var å anse som «gode nok». At mangaens status er i endring kan også sees på mangaens tilstedeværelse i det norske bokmarkedet, på arrangementer og konferanseposter, på kurstilbud ved flere folkehøyskoler, et jevnt drypp av japanske animasjonsfilmer på kino, mangainteresse på biblioteker, med mer.

Vi kan altså med sikkerhet si at populariteten til manga er på en oppadstigende kurve, og alle som bryr seg om leseglede, tegneserier og kunst, burde åpne sine sinn og prøve å plukke opp en manga som passer for dem.

Og det håper jeg denne bloggen kan hjelpe deg til fremover.

Mangafrelst mangaredaktør og mangaoversetter for Outland forlag, som håper litt av mangamanien kan smitte over på flere.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.