Anmeldelse
Mantikorens kongerike 3: Jakten
Hiwar Nheli
Outland forlag, 2026
Seks år etter oppstarten er det full fres i Hiwar Nehlis norskapproprierte manga Mantikorens kongerike. Hovedpersonen Silmon Skogvokter har blitt konge, og ferdes langs en landevei full av farer på jakt etter tyven Ronja. Med seg har han en gjeng gode hjelpere, som stadig kjekler om hvordan de skal gripe an de ulike utfordringene. Sjangermessig snakker vi situasjonskomedie iblandet action og dramatikk. Målgruppen er gutter i pre-tween alderen.
Fra oneshot til mangaserie
Mantikorens kongerike ble først introdusert i antalogien Rakkan (2020-2023) på Outland forlag. Nehlis avsluttede enkeltfortelling i Volum 0 (2020) viste en uerfaren, men ivrig forteller som forlaget klokelig valgte å satse videre på. Fra og med Volum 1 (2021) ble streken tynnere og mer selvsikker, og detaljene og rastereffektene enda mer overbevisende. Nehlis forside til Rakkan Volum 3 (2022) forespeiler dagens helhetlig gjennomførte uttrykk. Mye er bra i Mantikorens kongerike, men serien er unektelig også litt rar og overgjort. Sidene er tettpakket med action og ablegøyer i et fartsfylt virvar av ruter og effekter. Kapittelvignettene er det eneste som gir pusterom.
Etter at serieskaperen fikk anledning til å gå solo med serien sin i fjor, har det allerede kommet tre boksamlinger med Mantikorens kongerike. Produksjonen er imponerende høy, da hver bok teller nærmere 200 sider. Nehli lever og ånder helt tydelig for manga – og arbeider både som mangalærer på dagtid og mangaskaper om kvelden. Man kan godt kalle Mantikorens kongerike for babyen hans. Kanskje er det derfor så mange av sidene handler om figurenes grunnbehov for mat, hvile og søvn? Sceneskiftene i den tredje boken viser gang på gang noen som skal legge seg eller er i ferd med å starte dagen. Dette mønsteret blir ekstra synlig når man leser hele boken i en jafs. Alt dette er uansett sjarmerende ingredienser i fortellingen. Nehli tegner vennegjengen som sultne, tørste, irriterende og irritable, hvor den konstant konfliktsky hovedpersonen forsøker å glatte over uenighetene. Dynamikken mellom figurene er genuint morsom.
Japanske detaljer
Det billige pocketbokformatet er en selvsikker detalj fra forlagets side. I motsetning til kunstbok-formatet med harde permer som TNT bruker til sine utgivelser med «Nordisk manga», har Mantikorens rike et autentisk manga-format. I den grad man kan kalle serien manga er det definitivt snakk om en norsk variant laget for et vestlig publikum, med leseretningen fra venstre. Det japanske preget er samtidig hovedattraksjonen.
Nheli legger seg stilmessig tett på sine japanske forbilder, inkludert kommersielle suksesser som Dragon Ball og One Piece. Resultatet er sjarmerende, søtt og sprøtt – men også litt uvant. Boken er som et levende leksikon over mangaens visuelle formspråk, med fartsstriper, stiliseringer og optiske virkninger som drar leseren rett inn i bildene. Problemet er at serieskaperen pøser på med for mye samtidig. Det er gøy at det kommer digre snørrbobler ut av neseborene på de sovende karakterene, i stedet for den snorkende Z-en vi er vant med i vesten. Men når svettedråper plasseres på hodeplagg i stedet for hud, bommer funksjonen litt.
Snørrete ansikt er forresten en mangatrope som signaliserer at personen med rennende nese er tappet for krefter. Er dette noe man automatisk kan forstå som 10-årig leser av denne bokserien? Kun hvis man har lest annen manga vil jeg tippe. Serien favner heldigvis bredt nok til å inkludere eldre tegneserie- og mangaslukere. Kapittel 27 starter for eksempel med en retrovignett til 1990-tallet, med nostalgiske TV-spillkonsoller og hovedfigurene fremstilt som barn. Denne typen grep treffer garantert best hos voksne lesere.
Så til mitt siste spørsmål. Hva er egentlig en Mantikor? Fans av Harry Potter vet sikker mye om dette, men som leser av denne ene serien skjønner jeg lite. Store norske leksikon har heller ikke noe særlig kunnskap å tilby på feltet. Logotypen til Manikorens rike kan tyde på at det dreier et seg om et Totoro-lignende monster. I karakteroversikten er han derimot tegnet som en tannrik demon. Kanskje er det på tide at forfatteren baker inn mer av tittelfiguren i serien?
