Sterke vennskap, svake vitser

Fortellingen i Mantikorens kongerike følger den japanske fortellerstrukturen kishotenketsu, som skiller seg fra måten vi forteller historier på i vesten, med en begynnelse, en midtdel, og en slutt.

I kishotenketsu er historien bygget opp av en lang introduksjonsdel, en utviklingsdel, en tvist/konflikt/forandring, og en konklusjon. Du kan høre serieskaper Hiwar Nheli snakke mer om dette i podkasten Tegneserier:

Første bind er dermed en 200 sider lang introduksjon av Silmon, en ensom skogvokter i Krystallskogen, som redder livet til Viktoria, en eventyrer på jakt etter hevn. Boken forteller hvordan vennskapet deres utvikler seg mens de møter stadig nye farer langs skogsstien.

Solid karakterbygging

Bokas største styrke er den tiden og plassen den bruker på å introdusere Silmon og Viktoria, deres vennskap og reise, og på å utvikle dem som karakterer. I slutten av boka bryr vi oss om hva som skal skje med dem videre, og i en sånn heseblesende fortelling med tidshopp både frem og tilbake – inkludert den vanlige «time skip»-en som vi finner i serier som One Piece og Dragonball, der ti år er flydd forbi uten at vi går i detalj i hva som har hendt – kunne karakterene lett føltes noe enkle.

Men det gjør de ikke – både Silmon og Viktoria er velutviklede karakterer med sine egne forhistorier og ønsker, og vennskapet mellom dem vokser naturlig mens de utforsker Krystallskogens kriker og kroker, og prater med vesnene og dyrene som bor der.

«Norsk manga»

Disse dyrene snakker for øvrig alle ulike norske dialekter – et grep som ifølge serieskaperen selv er et bevisst grep som vil utdypes i de kommende bøkene. Dette bidrar til å gjøre boka mer til en «norsk manga» enn en «manga på norsk». Dialektgrepet og de norske navnene (slangen Nils, bjørnen Einar) bidrar til følelsen av at Nheli har gjort noe eget med sjangeren utover de visuelle virkemidlene.

Tegningene og sideuttegningen er i mangel av en bedre beskrivelse «typisk manga», med store reaksjoner og full fart fra side en. Følelser og handlinger blir vist med flerfoldige fartsstreker, utropstegn og lydmalende ord, som «snuble», «smiske», og «glitre glitre». Nheli bygger solid spenning ved å avsløre litt info her, litt info der, så leseren i takt med eventyrerne forstår hvor stort det vil bli når de endelig står ansikt til ansikt med Mantikoren.  

Billige vitser

Der boka viser stor styrke i karakterutvikliking og spenningsbygging, taper den litt når det kommer til humor.

I en scene holder vennene på å bli spist av en puma, men Silmon avverger det ved å slippe tarmgassen løs. Det lukter ifølge Viktoria død i området der Mantikoren befinner seg – perfekt arena for en av Silmons prompevitser. I en annen rute promper Viktoria tilsynelatende av glede. Du skjønner tegninga.

Det er ikke det at leserne, særlig i den yngre garde, ikke vil le av dette, men når det kommer til hyppigheten av disse vitsene, føles det ofte som en billig løsning i scener som ellers ikke hadde trengt å være særlig morsomme. Barn er mer komplekse lesere enn å kun synes bæsj, tiss, promp er gøy, særlig i scener der de ikke bringer noe annet til fortellingen.

Det er også en scene der muldvarper ler av Silmon fordi han hadde «liten tissefant», en vits som føles malplassert i en bok for barn.

Nheli viser ellers god humor ellers i boka. Mantikoren har kun blitt vist som et stort, svart monster i minnene og forventningene til karakterene, men når Silmon og Viktoria endelig finner ham, avsløres identiteten og utseendet hans på kostelig vis.

Fortellingen er også morsomt selvreflekterende til tider, som når Viktoria forteller revene at hun drømmer i svart-hvitt, «akkurat som en manga», eller når vennene innser at de begge har familier som døde under dramatiske omstendigheter og de bryter ut «Skulle nesten tro vi var hovedpersonene i en manga!»

Det er tydelig at Nheli både har humor og vet hva slags virkemidler en kan bruke for å vise det, og dermed blir prompehumoren litt blodfattig til sammenligning.

En god start

I flere anmeldelser nå har jeg omtalt første bok i en serie som «en god introduksjon til resten av serien». Interessant nok er Mantikorens kongerike 1 en særs god introduksjon til resten av mangaserien – men den står også sterkt på egenhånd.

Vi forlater boka med en cliffhanger, men vi har også allerede fått mange svar og nøstet opp løse tråder. Så gjenstår det å se om Nheli planlegger å la seg inspirere av One Piece også når det kommer til mengden bøker – i skrivende stund har den japanske serien 111.