Anmeldelse
Maria Storm og Mythosordenen
Joseph S.S. Ampofo og Jofrid Sandgren Østenstad
Egmont, 2025
2025 har vært et travelt år for forfatter Joseph S.S. Ampofo; i mars i år ga han ut bildeboken Håpets reise, og nå fire måneder senere har tegneserien Maria Storm og Mythosordenen blitt gitt ut på Egmont. Maria Storm markerer starten på et seks bøker langt samarbeid med illustratør Jofrid Sandgren Østenstad.
I serien følger vi Maria Storm. Hun og faren flytter fra Oslo til bygden Lilleberg ett år etter at Maria så en demonlignende skikkelse kidnappe moren hennes. Dette klarer hun ikke å få noen til å tro på; faren hennes tror at moren stakk av og forlot dem. I Lilleberg viser det seg at det ikke bare er Marias mor som har forsvunnet. Maria oppdager stadig merkeligere ting, som varulver i skogen og magiske skapninger som venter på busstoppet. Samtidig begynner hun på en ny skole, med alt det fører med seg av sosiale utfordringer for en femteklassing.
Gode venner og spenning i kjent stil
Visuelt passer Maria Storm rett inn med de fleste av Egmonts tidligere fantasyserier for unge, med storøyde søte mennesker med mye mimikk. Sandgren Østenstads fargerike og lekne illustrasjoner gir karakterene mye personlighet og gjør at historien heller aldri blir for skummel.
Skapningene, som gobliner og varulver, virker først mer generisk fantasyinspirert enn mange av de andre nordisk manga-seriene, men det kommer frem at Mythosordenen og Marias krefter er koblet til norrøn mytologi. Den norrøne mytologien blir kanskje et mer fremtredende element utover i serien, men jeg skulle gjerne ha sett at det viser seg at noen av kreftene til Maria kommer fra faren og ikke bare moren. Selv om norrøn mytologi er kjempespennende, kunne norske fantasytegneserier for unge fått mye utbytte av å finne andre myter å inspireres av også.
I Lilleberg har Maria har sin gode sommervenn, Khaled. I motsetning til Maria er han veldig glad for at hun nå har flyttet til Lilleberg, slik at de kan henge hele tiden og ikke bare i sommerferien. Forholdet deres kompliseres av flere grunner i løpet av boken. En av dem er at han står passivt ved siden av vennene sine når de plager en gutt i klassen. Maria stopper fotballaget fra å plage klassekameraten, og forteller Khaled at det er minst like ille å ikke gjøre noe når noen utsettes for noe urettferdig. Maria er prinsippfast og handlekraftig, åpenbart superheltmateriale fra begynnelsen. Khaled har åpenbart fortsatt mye å lære.
Når sidetallet ikke strekker til
I denne boken har ikke Maria nødvendigvis et tydelig uformet mål hun jobber mot. Hun oppdager heller ting ettersom de utfolder seg rundt henne. Det er først mot bokens slutt at hun får et tydelig oppdrag, Man merker at dette er første bok i en serie, hvor en del ting må etableres og forklares før fortellingen kan begynne på ordentlig.
Veldig mye skal introduseres til leseren på et ganske knapt antall sider. I motsetning til for eksempel Malin Falchs Nordlys-serie, der hovedpersonen transporteres til en magisk verden og forlater menneskeverdenen fullstendig i første bok, skal Maria Storm tilsynelatende leve et parallelt liv både som femteklassing på en ny skole og som et nyinnvidd medlem av Mythosordenen. Da må dobbelt så mye forklares til leseren; både hvem Maria går på skole med og det mystiske som foregår i Lilleberg.
Når Maria og faren først flytter til Lilleberg beveger handlingen seg i et godt tempo. Maria begynner sitt nye liv i Lilleberg mens det overnaturlige sakte, men sikkert drypper mer og mer inn i livet hennes. I bokens første to tredjedeler, før Maria vet hva som faktisk foregår, er det overnaturlige flettet inn på en måte som skaper mystikk og undring hos leseren. Men når Mythosordenen introduseres både for Maria og for leseren, blir vi servert mye teknisk og historisk informasjon på veldig kort tid. Denne tettheten av informasjon fører til slutt til at handlingen bykser fremover i et kjempetempo i de siste kapitlene, der store karakter- og handlingsøyeblikk med fordel kunne fått mer plass og pusterom. Det virker som om boken vil mer enn det er sider til.
Som første bok i en serie gjør Maria Storm og Mythosordenen en god jobb på å introdusere hovedpersoner med litt kompliserte relasjoner til hverandre, og stiller mange spørsmål leseren ikke nødvendigvis får noen enkle eller åpenbare svar på enda. Som første bok i en såpass lang serie, har nå mange av brikkene blitt introdusert, men ikke hvordan disse brikkene passer inn i det større bildet. Fordelen med å ha en informasjonsspekket første bok, i stedet for å for eksempel spre det over flere bøker, er at det nå er duket til å forhåpentligvis bare kunne hoppe rett inn i handlingen i neste bok.
