Kan følsomme roboter være de nye serieskaperne?

Forrige uke møtte jeg min venn Joakim, som jobber for Teknologirådet. I en lengre samtale om koblinger mellom teknologi, demokrati og kapital, utbryter han: «David Sacks har rett i én ting; den teknologiske utviklingen har stått så å si stille siden 1980-tallet». Umiddelbart hørtes det pussig ut, men som Joakim senere forklarte; de siste 40 årene har utviklingen nesten utelukkende vært softwarebasert.

Det er nettopp en softwareoppdatering som endrer KI-Roboten i Jens K Styves stripeserie Dunce. Nå har den også kunstig emosjonell intelligens. Som robotstøvsugere flest, er dens tiltenkte funksjon å forenkle husarbeidet for Styves strekfamilie. Men i det nyeste samlealbumet Maskiner som kverulerer begynner den egenrådige roboten å ta mer og mer plass og tid fra de andre karakterene. Slik spør Styve; hvilke oppgaver er det robotene faktisk (over)tar?

Hos Styve flettes teknofobien inn i det kjente og kjære Dunce-universet som en potent, men subtil understrøm. Ikke ulikt hvordan det oppleves i virkeligheten. Hvor rask er egentlig denne utviklingen? Og hvordan vil den faktisk påvirke våre liv?

Best i små porsjoner

Fra tid til annen kan jeg sitte med en følelse av at teknologien i større grad gjennomsyrer tankene mine enn de faktiske omgivelsene mine. I Dunce balanseres teknologiangsten og -fatiguen med dagligdagse frustrasjoner. Gjenkjenneligheten som oppstår i denne dynamikken, er typisk for avisstripetradisjonen som Styve tilhører.

Jens K forsøker en detox fra sosiale medier og fristes av algoritmiske annonser. Parallelt med dette utspiller det seg en hverdag som i realiteten er nokså upåvirket av det teknologiske, hvor de sosiale relasjonene står i sentrum – kollegaen Børge er irriterende, sønnen Gustav er korrigerende og hunden Brego har sine egne prosjekt.

Hverdagsstemningen som preger Styves univers er en styrke, og nok en av grunnene til at det appellerer til mange. Karakterene er lette å relatere til og morsomme. Likevel merker jeg at jeg detter litt inn og ut av handlingen. Noe som trolig skyldes formatet i seg selv. Overgangen fra avis til bok resulterer ofte i fragmenterte narrativ, som etterlater følelsen av at det rett og slett ikke er meningen å konsumere disse stripene samlet.

Pause og stilskifte

I et forsøk på å gjøre bokformen til et prosjekt på egne bein har forlaget bestilt et forord av KI-ekspert Inga Strümke. Grepet oppleves som heldig og styrker Styves univers gjennom å koble det tettere på vår virkelige verden.

Noe mindre vellykket er «kunstpausen» midt i boka hvor vi kan lese et intervju med Styve. Det er for all del interessant å vite hva serieskaperen tenker om eget arbeid, likevel føles det noe invaderende å skulle lese om det parallelt med å følge handlingen. Mulig dette ville gjort seg bedre som et etterord.

Kunstpausen tillater imidlertid både forlaget og Styve å adressere serieskaperens seks måneder lange pause fra serien fra mars til oktober 2023. Noe som i sin tur fører til flere stilistiske skift i måten han tegner flere av karakterene – merkbart får Jens K blant annet en annen nese og Gustav ny hårsveis.

Tankevekkende, men ikke banebrytende

På samme måte som det ligger i hverdagens natur, er det heller ingenting ekstraordinært over den siste Dunce-boka. Den fengsler verken estetisk- eller innholdsmessig. Det er akkurat underholdende og interessant nok.

Samtidig føles utgivelsen tidsaktuell i den forstand at den sier noe om hvordan en hverdag ser ut i vår mer eller mindre høyteknologiske tidsalder, samt hvilken rolle denne teknologien egentlig spiller. I grenseland mellom hverdagslig situasjonshumor og mer fantastisk diktning leker Styve seg også med hva teknologien kan bli eller vil være i fremtiden. Tar den oss virkelig fremover?

I forordet viser Strümke til Moravec’s paradoks: jo lettere noe er for et menneske, desto vanskeligere er det å automatisere, og vice versa. Det er lett å få en robot til å slå mennesker i sjakk, men vanskelig å få dem til å gå ut med søpla. Maskiner som kverulerer får meg til å tenke på om det er dette vi vil ende opp med; maskiner som tenker og leker, mens vi sitter igjen med alle drittjobbene.

---

En tidligere versjon av denne anmeldelsen omtalte hunden i tegneserien som «Balto». Det korrekte navnet er «Brego». – Red.