
Anmeldelse
Max Manus
Andreas K. Iversen
Kagge forlag, 2024
Max Manus er den første biografiske tegneserien om en av Norges mest kjente motstandsmenn under krigen – Maximo Guillermo Manus (1914 – 1996). Serieskaper Andreas K. Iversen gjenforteller de viktigste hendelsene fra Manus’ liv på en måte som både er medrivende og underholdende, med formidling av fakta som fremstår historisk korrekt.
Grunnfortellingen fra okkupasjonshistorien er så karikert at den lett lar seg låne til en hardkokt og humoristisk tegneserie av sorten Iversen her serverer. Resultatet er da også en fortelling som i stor grad bekrefter den patriotiske minnekulturen. Gråsonene ved krigshistorien kommer ikke like godt til syne innenfor disse rammene.

Fra entydig til overtydelig
Iversens utgivelse har en form og en tone som spinner videre på John S. Jamtlis pågående suksess med den samtidig lystige og alvorsfylte Sabotør-serien. Iversen adopterer flere av de beste grepene fra denne serien og har på mange måter laget en vellykket kopi – som likevel bærer hans egen signatur. At han attpåtil har fått Jamtlis velsignelse over prosjektet viser at han har vært åpen om inspirasjonskilden.
Noe av kritikken som har blitt rettet mot Sabotør-serien gjelder dessverre også for Max Manus. Tegneseriens humoristiske og overdrevne form blir nemlig fort et tveegget sverd når den brukes i sakprosasammenheng. Det entydige blir overtydelig – og fort latterlig dumt.
Få nyanser
Forsideomslaget er talende for denne tendensen i boken, der den viser en hel oppstilling med glisende motstandshelter: Edvard Tallaksen, Gunnar Sønsteby, Roy Nilsen, Kolbein Lauring og Gregers Gram – anført av Manus i front. Til høyre ser vi tyske soldater og en SS-offiser med demoniske øyne – som hentet rett ut av Tommy Wirkolas splatter-komedie Død snø (2009). Hvis dette høres gøy ut å lese har du selvsagt helt rett. Og Iversen skal ha skryt for måten han evner å omforme stoffet til god underholdning. Men hvilken nytte har det for historisk litteratur (slik forlaget selv kategoriserer boken) å ta i bruk slike virkemidler?
Max Manus’ nyttårstanker 31. desember 1943 er det mørkeste eksempelet i boken på hvem som fortjener og ikke fortjener nordmennenes gunst. Tyskerjenter, krigsprofitører og endatil nøytrale nordmenn skal alle få sitt, tenker motstandshelten innbitt mens hans sykler gjennom Oslos feststemte gater. Fiendebildet hans ser ut til å romme alle som ikke er aktive motstandsfolk.
Under frigjøringsfesten noen sider senere ser vi en kvinne som blir utsatt for tvangsklipping. Iversen makter her å innta et mer nyanserende perspektiv enn hovedpersonen; scenen viser tydelig at det dreier seg om et overgrep. I tekstruten skyter forfatteren samtidig inn en betimelig innvending: «Hennes forbrytelse? Å ha vært kjæreste med en tysk soldat.»

Kjøtt på flesk
Den lille nyanseringen over risikerer å gå tapt for leseren, da scenen er en del av et overlesset oppslag på to sider som er fullt av overraskelser: en tegnet versjon av John S. Jamtli befinner seg eksempelvis i bakgrunnen, sammen med Kristian Krohg-Sørensens tegneseriefigur Gulosten, som er basert på virkelighetens Johannes Andersen. Begge disse innslagene er fiffige og på hver sin måte logiske innenfor bokens univers. Dessverre går det galt når Iversen lar seg friste til å tegne inn en av de mest kjente antropomorfe dyrefigurene til Jason. Plutselig faller all realismen bort.
Det hele rakner med et innslag av antiheltinnen Enid fra Daniel Clowes Ghost World. Hva gjør en fiktiv tenåring fra en 1990-talls amerikansk forstad i Norge under frigjøringsdagene? Har hun reist tilbake i tid for å bevitne festen? Grepet gir ingen mening.
Blant andre odde grep kan nevnes en gjesteopptreden fra TV-serien The julekalender (1994). Tidlig i boken har Iversen tegnet inn lettgjenkjennelige versjoner av fiksjonsekteparet Olaf og Gjertrud Sand, og når Manus møter dem på en avsidesliggende bondegård blir han straks tatt inn i varmen. Grepet er komisk, men har også utilsiktede implikasjoner for hovedpersonen. Når den dresskledte Max Manus bøyer seg frem over kjøkkenbordet minner han mest av alt om en «nåså».

Selvironiske høydepunkter
Vittighetene i boken når heldigvis et høydepunkt når Max Manus tipser tyske spioner om at den egentlige Max Manus befinner seg i «Tyskland, hvor han egenhendig skal skyte Hitler og få slutt på hele krigen». Med denne vitsen distanserer Iversen seg metaironisk fra den patriotiske minnekulturen og heltehistoriene fra okkupasjonstiden.
Serieskaperen lykkes ellers godt med å menneskeliggjøre Manus, og viser ham frem med like mange sterke som svake sider. Sistnevnte rommer både frykt og klønete adferd. På et tidspunkt skyter Manus seg selv i hjertet ved en feiltagelse. Heldigvis har kulen først passert låret hans; såret blir dermed ikke fatalt.
Et annet poeng i boken er at de ulike sabotasjeaksjonene Manus deltok i til dels feilet, utfra den egentlige målsettingen. Symboleffekten av disse handlingene ble likevel stor, og dessuten viktig for ettertidens nasjonsbygging. Iversens tegneserie er som hentet ut av denne typen kollektive erindringer.
Knapt om Holocaust i Norge
Fortidsbearbeidelse kan man derimot ikke kalle dette verket, selv om eksempelvis deportasjonen av jødene trekkes frem på side 61. Når Holocaust i Norge først skal nevnes, burde det ha vært grundigere problematisert; det holder ikke at tyske soldater står rundt de norske jødene og roper «Schnell!!». Norsk politi gjorde det også smidigere for tyskerne å sende dem i døden.