Personlig og allmenngyldig

«Men hvem er du?» er et fryktelig spørsmål å få av sin egen far.

Undertegnede har, i motsetning til serieskaper Martin Ernstsen, lykkeligvis aldri opplevd akkurat dét. Men jeg har vært på sykehjemsbesøk, og jeg har forgjeves forsøkt å kommunisere med noen som en gang pleide å ta seg av meg og som lærte meg viktige ting om livet. Minnene fra disse besøkene fyller meg med et nesten lammende vemod.

Knapt noen av oss vil kunne gå gjennom livet uten å havne opp i varianter av denne situasjonen.

Og noe av det man sitter igjen med, er frykten for å selv en dag bli den som sitter der og ikke kan gjøre rede for seg, som ikke forstår hva som skjer, som ikke engang kjenner igjen sine nærmeste.

Når Ernstsen nå har laget tegneserie om sin alzheimer-rammede far, er han kort sagt inne på noe som er både dypt personlig og helt allmenngyldig. Det er da også blitt bevegende lesning.

Et komplisert far–sønn-forhold

Ernstsen forteller om et far–sønn-forhold som alltid har vært komplisert. De fleste gode barndomsminnene handler om at de to bondet over teknologi – farens yrke var å bygge forsterkere – mens de dårlige er knyttet til fars voldsomme raseriutbrudd. Senere i livet har ulike syn på politikk og innvandring gjort barrieren mellom dem stadig større.

Etter hvert kunne det gå år mellom hver gang de så hverandre.

Idet boken begynner har faren hatt hjerneslag, blitt diagnostisert med alzheimer og kommet på sykehjem, og Martin bestemmer seg for å besøke ham oftere. Men i bakhodet hans – for leseren presentert i form av tilbakeblikk – ulmer alt som er blitt sagt og gjort opp gjennom årene. «… jeg vet ikke om jeg fremdeles er avskrevet som sønn,» tenker han. «Det var kanskje ikke like dramatisk for ham som det var for meg?»

Men nå er det selvsagt for sent å snakke ut om alt sammen. For faren, som ligger liten og hjelpeløs i sykesengen sin, er det vanskelig nok å gjøre seg forstått om selv de mest banale ting.

Martin Ernstsen utbroderer ikke dette annet enn i grove trekk. I stedet utnytter han tegneserieformatet til å vise oss det.

En sykdom som gir muligheter

Alzheimer er en forferdelig sykdom, men den åpner opp for kreative tegneserietekniske løsninger.

Anders N. Kvammen prøvde seg på en pedagogisk variant i Jeg husker ikke… Historier om demens (2021), mens Jason hadde den minimalistiske – og hjerteskjærende – novellen «Ingenting» i samlingen Frida Kahlos papegøye (2015). Jeg ser at dessuten at spanske Paco Rocas Med hodet i skyene (2007), som nylig kom i norsk oversettelse, får god omtale.

Men hvem er du? minner meg likevel mest om Steffen Kvernelands En frivillig død (2018).

Nå handler En frivillig død om selvmord og ikke demens, men det er noe med den personlige og ofte smertefulle utforskningen av forholdet mellom en far og en sønn som vekker mange av de samme følelsene i leseren. Kverneland og Ernstsens fortellerstemmer ligger dessuten i lignende, liksom resignerte leier. Ulike sykdommer rammer ulikt. De pårørendes erfaringer er like.

Samtidig går Ernstsen mer ekspresjonistisk til verks enn noen av de nevnte serieskaperne.

Fars private skjærsild

Martin Ernstsens myke, små figurer har noen ganger, for eksempel i partier av Sult (2019), slått meg som i søteste laget for historiene han forteller. I Men hvem er du? synes jeg han faller ned på riktig side. Her ser vi menneskene akkurat så sårbare som de er. Og når faren – eller Martin selv – får et av raserianfallene sine, lar Ernstsen sidene formelig eksplodere i demoniske former og utflytende farger.

Han gjør interessante ting med fortellerperspektivet også. I begynnelsen av boken blir vi kastet rett inn i farens verden. Den er et evig skiftende landskap – av skip og hav og palmer, av kretser og kabler og forsterkere, av gamle minner og rene, skjære hallusinasjoner – hvor lite eller ingenting henger sammen lenger. Så tar den sindige stemmen til Martin over og loser oss gjennom hoveddelen av fortellingen.

Men mot slutten må både han og vi gjennom fars private skjærsild igjen. Og det er ikke noe å si på at hovedpersonen i siste rute slipper ut et stort lettelsens sukk.

Sant å si gjør leseren det også.