Iblant hender det at fingrene mine trykker inn a, c, h og Enter, kun av gammel vane. Den samme datoen står over den siste serien: 7. april, 2014. Tegneserien har ligget brakk i litt over et år nå.
Det er en grunn til at Achewood fortsatt ligger i muskelminnet, og det er definitivt ikke på grunn av tegningene.[infobox] Levende plysjdyr og snakkende katter er klønete representert med stive vektorer knotet sammen i Adobe Illustrator. Humoren er såpass absurd at den for mange kun står som meningsløs. Allikevel var et et besøk til achewood.com ofte dagens høydepunkt fra 2002 til 2006. I disse beste årene var sjansen stor for at du ville lese en setning som ble fanget i hjernen din for alltid. Achewood har en språklig finesse du sjeldent ser noe sted, og definitivt ikke i kloakken som er tegneserier på nett.
“A home for scared people”
Dialogen er god nok til at du kan slenge ut sitater dagen lang lik en fan av Seinfeld eller The Big Lebowski. Dessuten er stemmene så distinkte at de nevnte plysjdyrene og snakkende kattene blir til personligheter som okkuperer en del av bevisstheten din i lang tid fremover. Alle de sentrale karakterene i serien har en unik måte å ordlegge seg på, såpass at du kan fjerne alt fra rutene forutenom snakkeboblene og du vil fortsatt skjønne hvem som eier replikken.
Noen har til og med en unik typografi: snakkeboblene til nevrotikeren Roast Beef er i liten skriftstørrelse, og mangler komma, punktum og spørsmålstegn. Du leser replikkene hans som en flat mumling. Depresjonen til Roast Beef er så velskrevet at du mistenker skaperen Chris Onstad for å ha gjennomgått mye av det samme selv.
Gode venner
Bestevennen til Roast Beef er den alkoholiserte playboyen Ray Smuckles. Ray ble rik da han solgte sjelen sin til djevelen for et piano (han leste ikke kontrakten) og solgte 34 millioner album. De mest menneskelige øyeblikkene i Achewood tar utgangspunktet I vennskapet mellom de to kattene. Historien Ray+Beef Road Trip (kan leses her) er et bra sted å begynne for den nye leseren.
Et gjennombrudd
Achewood hadde i årevis en liten, men særdeles dedikert tilhengerskare. Den ble som regel ignorert av tegneserie-entusiaster som foretrakk å lese på papir. Dessuten lignet ikke humoren på noen annen web-tegneserie. Et gjennombrudd kom iløpet av The Great Outdoor Fight, kanskje den eneste historien i Achewoods løp som holdt seg noenlunde trofast til konvensjonene. Under en torskemiddag med Chablis i glasset forteller moren til Ray at hans fraværende far vant “the Great Outdoor Fight” i 1973, en alle-mot-røkla slåsskamp der siste mann stående er vinneren. “3 days. 3 acres. 3,000 men.”
Ray bestemmer seg for å melde seg inn i kampen for å ære familietradisjonen. Selv om bare én mann kan vinne følger Roast Beef med som Rays rådgiver og høyrehånd. Han har vært en hengiven tilhenger av “the Great Outdoor Fight” siden han var en spinkel, ung brilleslange, og vet mer om kampen enn noen. “I ain’t Fredrick H Coca-Cola but I do know something about building a brand” sier Roast Beef da han går til arbeid med å bygge opp mytoset til Ray, sønnen til Rodney “The Man With The Blood On His Hands” Leonard Stubbs.
The Great Outdoor Fight veksler mellom å gjøre narr av den ultra-macho estetikken og å omfavne den. “Our every move is the new tradition” erklærer Roast Beef etter at feltet har blitt lagt i grus, og du tramper med foten i ren enighet. Historien traff en nerve hos folk, for populæriteten økte eksponentielt. Året etter ble Achewood kåret til beste tegneserie av Time Magazine. Nettsiden fikk 10 millioner treff i måneden.
Rust og koffeinforgiftning
Chris Onstad virket klar for å bryte igjennom og endelig bli et navn som kunne nevnes blant papir-kolleger og forbilder som Chris Ware og Tony Millionaire. Dessverre begynte den knivskarpe kvaliteten å få sine første rustflekker. Etterhvert ble det åpenbart at Onstad var inne i en kreativ tørke. Ideer ble resirkulert og dialogen ga inntrykk av å være tvunget frem av koffein og håpløshet. Det gikk stadig lenger mellom hver oppdatering. I mars 2011 erklærte Chris Onstad at Achewood tok en pause på ubestemt tid. Han begynte i ny jobb som matanmelder for lokalavisa.
Et tafatt comeback
I utgangen av 2011 var serien igang igjen. Fraværet skyldtes utbrenthet, hevdet Onstad i intervjuer. Den perfeksjonistiske besettelsen til skaperverket hans var delvis årsaken til en skilsmisse, og arbeidet var dessuten blitt en angstfylt og gledesløs affære. Kjærligheten til Achewood hadde dog blusset opp igjen og han var nå klar for å fortelle nye historier. Leserne fikk dessverre se lite til denne kjærligheten. Noen ganger gikk det over én måned mellom hver oppdatering, og når noe nytt endelig kom var det ofte skuffende. Achewood var blitt et sakte drypp du måtte lukte på før du visste om det var trygt å drikke. Den syvende april 2014 tok det slutt. Denne gangen har det ikke kommet en forklaring.
Chris Onstad har foreløpig ikke svart på en henvendelse fra Empirix.
Visste ikke at Achewood krevde så mye av Onstad, trist å høre at en serie som ga så mye tok så mye av skaperen at det nesten la livet hans i grus! Leste nylig at han fortsatt holder på som matkritiker, og at han holder på å brygge en egen brus, den skulle jeg gått langt for å prøve hvis jeg dro til Portland noen gang. Det aner meg at det kanskje er verdens beste brus.