Alt kan repeteres, og ingen ting blir bedre

Man kan alltids påstå at Christopher Nielsen er en tegneserieskaper som ikke trenger noen introduksjon. Likevel bør det nevnes at vi har å gjøre med en kar som debuterte som serieskaper allerede i 1980, året da dommedagsklokka ble stilt frem to minutter og viste at det bare var sju minutter igjen til planetens ødeleggelse. (Mer om dette senere.) Christopher Nielsens bror var en av norsks rocks aller største navn, selveste Joachim «Jokke» Nielsen, som undertegnede har lånt ord fra til denne tekstens tittel og mellomtitler.

Det har alltid vært sånn / siden jeg var liten

Som tegneserieskaper har multikunstneren Nielsen en både rufsete og rølpete – men langt fra slurvete – stil. I denne samlingen dumper han nærmere 200 sider dommedagsfrykt og dystopi på alle som måtte være mottakelige, og vaskeseddelen gjør oppmerksom på at man får servert bitre retter fra helt tilbake på 1980-tallet, og ikke minst fra ironiens tiår 1990-tallet.

På mange måter tilhører Nielsen samme generasjon som komikerne Atle Antonsen og Otto Jespersen, og i likhet med disse fikk han en etablert fanskare da ironi var den nye vinen. Har køddehumoren fra tida før dagens woke-generasjon engang var påtenkt tålt tidens nådeløse tann? Se, dét lurer Nielsen selv på, og oppfordrer i en slags parodisk ukeblad-stil leserne til å fylle ut et avkrysningsskjema for å kartlegge om man i 2023 blir støtt eller ikke.

Etter eget utsagn har Nielsen faktisk meninger om alt. Da er det jo forfriskende at i alle fall undertegnede ikke helt klarer å avdekke hva han faktisk mener.

Og etter hvert så /blir du ganske sliten

Men handler ikke denne boken om verdens ende? Jo, men den handler også om så mye mer. Nielsen påstår han har fryktet dommedag helt siden han lå i sin mors liv under cubakrisen – og mye har skjedd i verden siden den gangen som kan bidra til ytterligere bekymring.

Når man venter på dommedag hele sitt liv, så ser man vel dommedagstegn overalt. Kanskje får man også et behov for å vise at menneskene er en helt håpløst selvdestruktiv art. Hvis jeg skal finne noen fellesnevner blant alle temaene denne boken tar opp, må det bli nettopp håpløshet og selvdestruktivitet. Blant temaene Nielsen serverer leserne er miljøsak, plastisk kirurgi, rus og rehabilitering, dødsstraff og ufoer.

Med noen få unntak er seriene samlet i denne boken i sort/hvitt. Men ingen norske tegneserieskapere tegner vel mer levende i sort/hvitt enn Christopher Nielsen.

For selv om noen av tegningene rent håndverksmessig ser ut som noe kompisen din kloret ned i matteboka di da han kjedet seg, så er det åpenbart at med eller uten sterke virkemidler klarer Nielsen å bore seg inn i hjernen din og tvinge deg til å både tenke noe og føle noe. Tegningene er alt fra groteske portretter via noe som ligner hulemalerier til komiske actionscener. Det Nielsen skaper er så in-your-face og on-the-nose på én gang at det ikke kan overses. Men hva er det som gjør det?

Vel, Nielsen er ikke helt som andre tegneserieskapere. Han er en visjonær forfatter-ulv i rølpete undergrunnstegner-fåreklær. Hans kunstneriske prosjekt synes ikke å være å fange en tidsånd, men å fange et mangfold av åndsliv, -ismer, ideologier, verdenssyn og levesett samtidig som han får leseren til å le og riste på hodet. Mellom disse to permene finner jeg optimister som får meg til å riste på hodet, misantroper som får meg til å gapskratte, militante feminister som skremmer livet av meg, og en plump vitseside om Uri Geller (ja, han israeleren som bøyde skjeer på 1970-tallet), også denne i parodisk ukeblad-stil.

Du blir ganske sprø

Jeg forsøker å fange en dypere mening med det hele, men den unnviker mine famlende hender gang på gang, og jeg elsker det! Elsker det mye mer enn Nielsen, tror jeg. Han ser jo ikke ut til å like noen av oss. Verken miljøbevegelsen, vitenskapsfolk, kvinner, menn, tenåringer, homofile, kristne eller antirasister.

Gjennom korte og lange fortellinger plukkes enhver tro på det gode i mennesket fra hverandre. Leseren tvangsfores med Nielsens menneskesyn, som enten er kølsvart, eller så bare ser han det komiske og forgjengelige i alt vi driver med.

Selvsagt kan det bli for mye. Kanskje er «Rent undertøy» for plump og forutsigbar. Kanskje er «Forby!» altfor mye meningsløs monolog og altfor lite relevant tegneseriefortelling. Kanskje er antirasisten Marius for dum, woke og PK, og selv med et tykt lag av ironi er kanskje hele moroa over før raljeringa over uvitenheten hans i det hele tatt har begynt. Joda, det er jo sånn.

Noen ganger er det faktisk kjekt å sette seg ned og lese noe som er oppriktig, meningsfylt, og kanskje til og med inneholder et snev av håp. Men det er ikke en 60 år gammel enkel konseptualist fra Ulsrud  du skal forstå. Det er verden vi skal prøve å få grep på, før vi mister den helt. Kunstnere som Christopher Nielsen kan hjelpe oss med det.

Nielsen har venta på Dommedag i 60 år, han, og forhåpentlig kommer han til å fortsette med det. Imens lar vi ham tegne i matteboka vår.

Ingressen og mellomtitlene er fra Joachim Nielsen-låtene «Jeg sitter på en bombe» (1990) og «Paranoid» (1990), mens overskriften er en verselinje fra «Alt kan repeteres» (1994).