Mesterlig sci-fi-skrekk

Med allehelgensaften rett rundt hjørnet, og i anledning den nye bloggen på Empirix om skrekktegneserier, vender denne bloggen seg mot den mørke, fryktelige delen av science fiction.

Sci-fi er på mange måter en opplagt sjanger for skrekkhistorier. Verdensrommet er det mest ukjente stedet av alle, og størrelsen gir menneskets fantasi fritt spillerom. Romvesener, som er grunnleggende u-menneskelige, vekker en instinktiv frykt fordi de er så annerledes oss.

Dette kan bekreftes av de som koser seg med Alien– og Predator-seriene, eller med tegneserien Fear Agent (2005-2011). Skrekksjangeren fungerer også godt til å fortelle historier om vitenskapelige eksperimenter (som går galt), og generelt til å stille spørsmålet om hva det egentlig vil si å være menneske.

I denne bloggposten tar jeg for meg fire svært forskjellige – og relativt nye – tegneserier som hver på sin måte viser hva som gjør en sci-fi skrekkhistorie vellykket. De vekker alle en uro hos leseren; et ubehag som nærmest umerkelig forvandles til en gjennomtrengende angst, så til ren frykt.

Grufull krim i retrofuturistisk metropol

The One Hand & The Six Fingers består av to historier som opprinnelig ble utgitt hver for seg. I samlebindet er de flettet sammen ved at kapitlene er trykket vekselvis. Tegneserien vant Eisner-prisen i kategorien «Best Graphic Album – Reprint» i 2025.

I The One Hand befinner vi oss i metropolen Neo Novena, en retrofuturistisk storby som gir Blade Runner-, Dark City– og Gotham City-vibber. Året er 2873, men alt ser stort sett ut som i dag. Unntaket er «cogs», androider som utfører oppgavene menneskene helst vil slippe å gjøre. Historien følger Ari Nasser, en erfaren drapsetterforsker. Han skal snart pensjonere seg, men blir nødt til å utsette det når et brutalt drap har kjennetegnene til «One Hand Killer»: lemlesting av tilfeldige ofre og uforståelig kodeskrift skrevet med offerets blod på veggen. Problemet er at Ari Nasser allerede har satt denne seriemorderen bak lås og slå ikke bare én, men to ganger tidligere.

I The Six Fingers følger vi arkeologistudenten Johannes Vale. Livet hans faller fra hverandre når han begynner å oppleve hukommelsestap og merkelige syner. For å gjøre vondt verre, gror det fram en sjette finger på hånden hans.

Vi finner ganske raskt ut hvem morderen er, men jeg skal ikke avsløre det. Det som fungerer påfallende bra, er hvordan krimhistorien gradvis avsløres gjennom sammenflettingen av de to fortellingene. Ingen av protagonistene gir seg før de har avdekket hemmelighetene og kodene i saken – mens hver avsløring fører dem dypere inn i metropolens mørke hjerte.

Med sin fiffige vri på slutten, er The One Hand & The Six Fingers en tegneserie som på mesterlig vis kombinerer science fiction, skrekk og neo-noir. Den vil antakeligvis friste lesere som er glad filmer som Blade Runner, Seven, I, Robot og Minority Report.

Kyberpønkmareritt

En vellykket skrekkhistorie vil ofte bygge følelsen av frykt gradvis hos leseren, for så å holde hen i en tilstand av ubehagelig forventning av hva som kan komme til å skje.

I wØrldtr33 blir leseren derimot konfrontert umiddelbart med en skrekkopplevelse. Jeg vurderte faktisk å droppe lesingen allerede på andre side, på grunn av en avbildning av døde barn. Men heldigvis fortsatte jeg, og nå venter jeg spent på bind fire, som skal være rett rundt hjørnet.

Forfatteren, James Tynion IV, er kjent for kritikerroste tegneserier som The Department of Truth, Something is Killing the Children og The Nice House on the Lake. WØrldtr33 skuffer heller ikke, med en fengende og skremmende historie som spenner over tre epoker (1999, 2024, 2049).

I 1999 snublet en gruppe unge IT-genier over noe mye verre enn det mørke nettet, noe de døpte «Undernet». Dette er et slags hemmelig internett gjemt «under» internett, som kan påvirke hjernen og sinnet til brukerne direkte. Oppdagerne kommuniserte via et forum de kalte «Wørldtr33», hvor de også dokumenterte det de fant ut. De innså raskt at det var noe ondskapsfull og «umenneskelig» i Undernettet som forsøkte å trenge gjennom til vår verden. Etter å ha så vidt klart å stoppe en nettapokalypse i 1999, holdt ikke lenger gjengen kontakten med hverandre.

Mange år senere dreper en tenåring 60 personer etter å ha vært i kontakt med en mystisk, naken og tatovert blond kvinne – en utsending fra Undernettet. Gabriel Winter, tidligere leder for gruppen som oppdaget Undernettet, og i dag tek-milliardær, mistenker at noen har kommet seg inn på forumet wØrldtr33 og sluppet løs det som befant seg i Undernettet. Nå må gruppen gjenforenes og forsøke å redde verden på nytt i en teknologisk virkelighet som er mye mer komplisert enn sist gang. Vi hopper så fram til 2049, hvor det ser ut som om Undernettet har vunnet …

Tegneserien er tydelig inspirert av Stephen King og Stranger Things, og hovedtemaet er typisk 1990-talls kyberpønk (tenk William Gibsons roman Neuromancer, eller filmer som Johnny Mnemonic, The Matrix, og Terminator): Teknologi og kunstig intelligens – eller hva det nå er som befinner seg i Undernettet – er noe som virker frigjørende, men som samtidig gjør mennesker mer fremmedgjorte og sårbare. Tegneserien behandler også spørsmål om blant annet digital eksponering, manipulering og hacking.

Det grafiske arbeidet i wØrldtr33 – tegningene, fargene, skriften – er fenomenalt. Fernando Blanco, Jordie Bellaire og Aditya Bidikar forener talentene sine og klarer å gi liv til en i utgangspunktet todimensjonal kunstform. De setter leseren i stand til å forestille seg hva som skjer når folk «fanges» i og av Undernettet, hvordan det ser ut og (nesten) hvordan det høres ut.   

WØrldtr33 er en voldelig, mørk teknogrøsser som føles uhyggelig lite fjern fra vår digitale virkelighet. Det er dermed ikke overraskende – men kanskje urovekkende – at Netflix visstnok utvikler en animert TV-serie for voksne basert på den.

Kosmisk økogrøsser

I Into the Unbeing utforsker forfatteren Zac Thompson og kunstneren Hayden Sherman kosmisk skrekk (der mennesket oppdager vesener eller krefter som er langt mektigere enn oss) og kroppsskrekk (mutasjoner og andre forandringer av kroppen) i en verden ødelagt av økologisk kollaps og masseutryddelse.

Fortellingen finner sted i Australia i 2034. Milliarder av dyr, insekter, planter og mennesker har blitt utryddet. Et lag klimaforskere (en botaniker, en landmåler, en entomolog og en geolog) har blitt sendt til den australske outbacken av det privateide selskapet S.I.N.E.W. (The Scientific Institute for Nascent Ecology and Worlds). Spenningen stiger når overvåkingssystemet varsler om at noe som virker som en umulig terra nova har dukket opp fra ingen ting. De drar på oppdagelsesoppdrag for å undersøke og kartlegge anomalien.   

De oppdager et gigantisk, ukjent biologisk vesen som tilsynelatende er dødt (eller i ferd med å dø), men hvori det vrimler av ukjente livsformer. Forskerne bestemmer seg for å utforske dypere og drar videre nedover i et vakkert, men fremmed og fiendtlig miljø, på en reise som minner om Jules Vernes En reise til jordens indre (1874) og Richard Fleischers film Fantastisk oppdrag (1966). Etter hvert som forskerne beveger seg dypere inn, blir det mer og mer usikkert om de vil overleve lenge nok til å forstå hvor de har havnet – og finne en vei ut.

I motsetning til Behemoth, hvor hovedpersonene også befinner seg i kroppen til et vesen fra en annen tid eller en annen verden, vil lesere som liker skrekk og spenning som filmen Alien / Prometheus og Jeff VanderMeers roman Annihilation sannsynligvis kose seg under lesningen av Into the Unbeing.

Vi er langt unna de vakre, gigantiske døde gudene fra We Only Find Them When They are Dead. Tegneserien tilhører en undersjanger av skrekk som vektlegger det ukjente og det uforståelige, og som er kjent under betegnelser som kosmisk skrekk, eldritch horror og lovecraftian horror. Den inneholder også, som sagt, en god dose kroppsskrekk.

Into the Unbeing utfolder seg over to samlebind. Første bind presenterer fortellingen utfra de fire hovedpersonenes synsvinkel og skildrer den første delen av reisen de foretar dypt inn i det «ikke-eksisterende». Det andre bindet begynner med en forhistorie, en prequel, hvor leseren får vite at andre forskere allerede har foretatt lignende oppdagelsesferder andre steder i verden.

Mer kan jeg ikke si uten å røpe handlingen. Men jeg liker måten tegneserieskaperne bruker utdrag fra dagbøkene til hovedpersonene og til de andre forskerne. Dagbokutdragene dukker opp med ujevne mellomrom. De forandrer lesetempoet, de gir innblikk i personlige opplevelser, og de utdyper det som allerede har skjedd og varsler om det som kommer til å skje. Denne innlemmelsen av tekst tilføyer flere lag i fortellingen (dagboknotatene er en slags mellomtekster i den løpende billedteksten som til sammen utgjør tegneserien), og nører opp under leserens fantasi på en måte tegninger kanskje ikke er i stand til. Når det gjelder det grafiske, må det imidlertid sies at Hayden Sherman er en mester i å bruke skalering, samt dobbeltsider og vertikalitet, som grep for å vekke en organisk verden til live.

Denne tegneserien er dypt urovekkende, ikke bare på grunn av de fysiske grusomhetene den viser, men også på grunn av de psykologiske. Det samme kan sies om en japansk manga som fremstiller en hel annen type monster: Leviathan.

Nådeløs kamp for å overleve

I Asia er skrekk og gru i tegneserier svært populært – spesielt i Japan hvor det vrimler av spøkelser. Junji Ito er de siste årenes ubestridte mester innen skrekkmanga. Men når vi snakker om kombinasjonen av skrekk og sci-fi, er det naturlig å nevne en del klassikere både fra 80-/90-tallet (Akira, 20th Century Boys, Ghost in the Shell) og fra tidlig 00-tall (Ajin: Demi-Human (Gamiko / Tsuika Mizuki),  Blame! og Knights of Sidonia (Nihei), The summer Ikaru died (Mokumokuren) og Parasyte (Hitoshi Iwaaki). Og sist, men ikke minst, Gantz og Last Hero Inuyashiki (Hiroya Oku)).

Men i denne bloggposten har jeg lyst til å fortelle om en seinen manga (altså rettet først og fremst mot unge voksne, 18 år og eldre) som jeg synes oppfyller alle kriteriene for en vellykket sci-fi skrekkhistorie: Leviathan.

Leviathan er et gigantisk og ødelagt romskip som driver rundt i verdensrommet. Når plyndrere bryter seg inn i det øde skipet, finner de dagboken til en ungdomsskoleelev på skolereise, Kazuma, hvor han forteller om passasjerenes grufulle skjebne for flere tiår siden.

Etter at flere eksplosjoner ødela skipets skrog, var det ikke nok oksygen igjen til at de kunne overleve lenge nok til å bli reddet. Kazuma, lærerne og skolekameratene innser raskt at det eneste håpet for å overleve, er en kryokapsel i hjertet av skipet. Men den har bare plass til én person. Så forteller dagboken om den blodige kampen for overlevelse. Plyndrerne – og leseren – innser gradvis at det finnes én overlevende, et eller annet sted på skipet, som de ikke kjenner identiteten til – og som de kanskje ikke har særlig lyst til å møte.

Leviathan (2023) er en manga i tre bind som ble utgitt samtidig i Japan og i Frankrike. Forfatteren, Kuroi Shiro, er relativt ny på den japanske scenen.  Han blander på mesterlig vis flere av elementer som man finner i de beste romfarts-skrekkhistoriene: Handlingen utspiller seg innenfor et avgrenset område (bak lukkede (og låste) dører), det finnes tilsynelatende ingen rømningsveier, og skildringen av det psykologiske kontrolltapet er like urovekkende som det fysiske.

Selv om historien ved første øyekast kan synes «klassisk», holdes leseren i ånde fra begynnelse til slutt. Dette er blant annet fordi leseren, i likhet med plyndrerne, er avhengig av informasjonen i Kazumas dagbok for å forstå både hva som har hendt og muligens forberede seg på hva som kan komme – men også fordi leseren får adgang til det som fant sted «live», gjennom de svært virkningsfulle, og voldsomme, illustrasjonene.

Det første bindet legger grunnlaget for hovedhistorien og setter stemningen. Kampen for overlevelse begynner. Det andre bindet byr på et blodbad uten like, som muligens vil begeistre de som liker William Goldings Fluenes herre og filmene Battle Royale og Hunger Games. Det tredje bindet har noen overraskende vendinger, holder en stund på spenningen rundt hvem den overlevende er, og avrunder det hele på en relativt tilfredsstillende måte.

Det som særlig fengsler i fortellingen, er at den er en studie av mennesket, av instinkter, egenskaper og verdier, og av hva som skjer når mennesker konfronteres med moralske dilemma i ekstreme situasjoner. I denne tegneserien er det ikke romvesener som utgjør den største trusselen, men mennesket selv – satt under enormt press og på kanten av mentalt sammenbrudd. I Leviathan undersøker Shiro Kuroi om det er mulig å bevare det menneskelige når man prøver å overleve for enhver pris og når alt håp er tapt.

Et interessant og viktig aspekt ved historien, er forholdet mellom Kazuma og en av jentene i klassen, Futaba. Det blir fort klart at Futaba er en sosiopatisk einstøing. Men mer enn det ønsker jeg ikke å avsløre.

Tegningene til Kuroi får meg til å tenke på Katsuhiro Otomos Akira, samtidig som flere trekk ved dem (bl.a. bruken av skygger og skravering) minner mer om en europeisk grafisk stil. Jeg synes det grafiske arbeidet fungerer stadig bedre utover i tegneserien, og at det formidler atmosfæren i tegneserien på en veldig god måte.

Leviathan er kanskje ikke veldig original, men den er vellykket og svært underholdende. Og noen ganger er det mer enn nok.

Det er planer om en live-action-film i 2027, men etter å ha sett traileren har jeg inntrykk av at tegneserie er et bedre format for denne fortellingen.

*

De fire tegneseriene i denne bloggposten viser hver på sin måte hvordan en vellykket skrekkhistorie kan fortelles. Tegneseriene har til felles at de, riktignok på forskjellige måter, fremstiller menneskehetens monstrøse ødeleggelseskraft og dens ofre. De utforsker temaer som identitet og hva det vil si å være et menneske, moralske tvetydigheter og dilemma.

Og til syvende og sist får de oss til å stille spørsmålet: Hvem er egentlig monsteret?

---

[Hovedbildet i artikkelen er hentet fra The one hand & the six fingers (Image Comics, 2024), av Ram V, Dan Watters, illustrert av Sumit Kumar, Laurence Campbell.]