En røvers historie

Trond J. Stavås er enda en av disse unge og lovende norske tegneserieskaperne som plutselig begynner å bli rutinert. Sagt på en annen måte har han holdt på siden han var ung, og han har rukket å lage mye forskjellig.

Stavås har underholdt leserne med forskjellige stripeserier siden 2008, har illustrert Facebook-kommentarfelt i Illustrert kommentarfelt siden 2020, og ga ut den satiriske tegneserieromanen Blasfemi i 2021.

At han nå kommer med en mer barnevennlig røverhistorie med korte kapitler og uten for mange lag er derfor både overraskende og samtidig ikke. Det er tydelig at denne mannen ikke er redd for å prøve nye ting.

Grunnloven og andre lover

Det finnes visstnok bare syv forskjellige plott, ifølge forfatteren Christopher Booker. Akkurat for mange til å greie ut om her, men tre eksempler er Helten skal overvinne et monster (Haisommer); Helten får et viktig oppdrag (Harry Potter), og Helten lever i en kaotisk verden full av komiske forviklinger som stadig eskalerer (Seinfeld). Alle bøker, teaterforestillinger, filmer og spill er bygget over plott vi strengt tatt kjenner fra før.  Likevel misliker vi ofte følelsen av å bli fortalt en historie vi allerede har hørt eller lest. Vi vet at helten kommer til å klare oppdraget sitt, men hvordan? Så når Gjest Baardsen har fått et oppdrag vet vi jo alle at han kommer til å klare det. Men på hvilken måte?

Sjangermessig er Mestertyven Gjest Baardsen en ren komedie. Omtrent hver eneste side inneholder latterfremkallende karakterer, replikker, hendelser eller visuelle morsomheter «gags», iblant gjemt i bakgrunnen. Stavås mestrer sjangeren godt, og det skal faktisk ikke mer til enn en skallet hest for å få meg til å le.

Mest komisk av alle karakterene er vel Gjests utrettelige antagonist, lensmannen Jens «Jernkloa» Jensen, som kanskje er den av karakterene med mest å tape i denne fortellingen – og likevel den som tar størst sjanser. Jensen innbiller seg nemlig at alle vet hvem han er, ettersom han er mannen som klarte å fakke mestertyven (jepp, det er flere av dem!) Ole Høiland. Nå er han villig til å la det gå over stokk og stein for å bli mannen som fikk satt selveste Gjest Baardsen bak lås og slå.

Gjest er egentlig ikke stort mer enn en forvokst rampegutt som driver gjøn med politiet, og liker å forsyne seg av andres ting. Den slags respektløs oppførsel provoserer «Jernkloa» Jensen noe voldsomt, og det er faktisk han som setter Gjest på sporet av et skikkelig mesterkupp. Gjest vender snuten mot selveste Eidsvoll. På kalenderen står det mai 1814 … Kanskje skal det skje mer enn én ting på Eidsvoll i midten av mai som vil skrives ned i historiebøkene?

Dus nasjonalromantikk

Mestertyven Gjest Baardsen er tegnet og fortalt i en relativt enkel stil. Hver eneste rute og side er forståelig og oversiktlig, og det samme gjelder historien. Stavås tegner akkurat detaljert nok til at miljøene blir levende, men holder seg et stykke unna det fotorealistiske. Nasjonalromantisk er en fin merkelapp på denne boken.

Fargeleggingen fremstår som svært gjennomtenkt, og Stavås klarer å fange lyset og fargene i daggry, skumring og natt i tillegg til høylys dag. De duse fargene gjør boken rett og slett behagelig å lese, og akkurat passe ofte velger Stavås å bryte opp med en knallrød farge for å understreke de mest actionfylte øyeblikkene.

Fortellingen inneholder en del action, og disse scenene er blant de mest ujevne. Noen steder har Stavås klart å formidle bevegelse på en god måte, andre steder er det grove kontinuitetsfeil fra rute til rute, og figurenes anatomi henger ikke på greip.

Enkelt, ikke best

Bokens første halvdel, der karakterene, miljøet og premisset for fortellingen presenteres, er den beste. Bokens andre halvdel dykker dypere i karakterene og gjennom oppskriftsmessige plot-twists som avslører deres indre lag. Men som nevnt er det ikke så fryktelig mange av disse lagene. Gjest Baardsen er en slags norsk Robin Hood, og hanomgir seg for det meste med mennesker og dyr som er snille og til å stole på – og ikke har så mange flere karaktertrekk enn det.

Fortellingens store utfordring ligger i at den er svært forutsigbar. Det er ikke så vanskelig å forstå hvilke karakterer som er på Gjests lag, og hvilke som er motstandere. Fortellingens tema og moral ligger ikke i underteksten, men sies rett ut av hovedkarakteren. Her synes jeg Stavås undervurderer selv de yngste leserne, og kunne gjort dette på en mer subtil måte.

Men det som virkelig skurrer for undertegnede, er et kunstnerisk grep jeg ikke forstår bæret av. Selve Eidsvollsmennene entrer scenen rundt fortellingens klimaks, og de snakker en slags blanding av slang og internettslang fra … 2018? Bortsett fra at kontrasten så klart er stor til hvordan vi antar Eidsvollsmennene ordla seg både i skriftlig og muntlig form, ser jeg ikke helt den store underholdningsverdien i dette

Så var det dette med de syv plottene, da. Stavås er en god humorisk, og en god tegner. Men en god historieforteller klarer å lure oss, og gjør settingen, karakterene eller dialogen så original at vi enten glemmer eller overser at plottet egentlig er kjent for oss fra før.  

Denne boken står igjen som noe man leser og humrer av en gang eller to, men som ikke kommer til å huskes for verken originalitet eller enkeltscener. Ironisk nok lander jeg på at en bok eller tre om Jens «Jernkloa» Jensen ville vært mer interessant.