Episk avslutning på skrekkelig tegneserie

I 2021 lyste Egmont ut en tegneseriekonkurranse for å finne Norges nye tegneserietalenter. Flere av deltakerne i konkurransen har blitt utgitt, som for eksempel Peder Hornseth Nygaard (Supernova), Linn-Catherin Hansen (Jasper ødelegger alt)og Gert-Olav Stene (Trollungen).

Men det var Sara Hjardar som gikk av med seieren høsten 2021, med historien om Mia Myhr og barna som forsvant. Året etter kom første bok i serien, og nå, fem år etter det igjen, blir vi endelig servert den episke avslutningen til nordisk manga-bevegelsens mest skremmende bidrag.

I serien følger vi Mia og søsteren Hanna som flytter inn i huset til den forvunnede bestemoren deres. En dag dukker det opp et nytt tjern i skogen bak huset, og ikke lenge etterpå forsvinner Hanna, og en gjeng andre barn fra bygda, på mystiske vis. Mia forstår at det må ha noe med tjernet å gjøre, svømmer uti for å finne spor etter søsteren sin, og ender til slutt opp i Ravnareir, en verden styrt av den onde Rotheksa som har ett mål: stjele energien til menneskebarn for å mate sin mektige «kaoskrystall» med magi og krefter.

Skrekk + fantasy = kjærlighet

Det er umulig å plassere Mia Myhr i en gitt sjanger. Mens første bok i serien lener seg langt mot skrekksjangeren, dras andre bok mer mot fantasysjangeren, før serien lander trygt en plass i midten. Fantasyelskere blir servert alveører, portaler og et klassisk konsept, mens skrekkelskere blir servert mørke skygger i skumle skoger, snakkende skjelettmonstre, innsjøer som sluker deg levende, og body horror uten like. Dette er altså en serie som vil fungere for flere. Så lenge man tør å lese da.

For Hjardar holder ikke tilbake når det kommer til seriens mer skremmende elementer. Få skaper samme kroppslige ubehag som Hjardar gjør med sine illustrasjoner; dette er body horror i særklasse. Måten hun manipulerer kroppene til både mennesker og dyr, fletter dem sammen med naturen rundt dem – uten overdreven bruk av blod og gørr – tar dette fra bare enda en typisk fantasyfortelling til å være en etterlengtet skrekkserie.

Hjardar er en av få serieskapere som vekker samme nysgjerrigheten i meg som det den japanske mesteren Junji Ito gjør: Skal man våge å bla om til neste side eller ikke? Med spenningen Hjardar bygger opp, klarer hun å skape en slags «jump scare»-effekt når man blar om til neste side og blir servert en hel side med et nytt vesen som har blitt manipulert på en måte som får dem til å se unaturlige ut. Her er hun like effektiv som Ito.

Også når fantasyen tar over, er det tydelig at det alltid er noe uhyggelig i bunn. Ravnareir er, som Mia selv kaller det, en «skjelettverden» hvor ting oppfører seg ikke bare annerledes, men også direkte skremmende.

En serie om søsterskap

Søsterskap er et gjentagende tema gjennom serien. Mia og Hannas forhold settes på prøve, bestemoren deres og hennes søster Vela gjenforenes etter årevis med fangenskap i sine egne kropper, og det dysfunksjonelle forholdet til søstrene av Skår slippes løs i et allerede ødelagt Ravnareir.

Selv om det til tider kan bli litt vel overtydelig, klarer Hjardar å vise hva søsterskap kan være, på godt og vondt. Man trenger ikke alltid være bestevenner for å være gode søstre, men man må klare å se hverandres behov, forstå hverandres problemstillinger, og være der for hverandre når man trenger hverandre mest. Dette er forholdet mellom Mia og Hanna et godt eksempel på.

Det er godt å se at Hjardar tar seriens målgruppe på alvor. Dette gjelder både i seriens tematikker – som ikke bare går på søsterskap, men også mental helse, kjærlighet og sorg – men også når det kommer til mengden ubehagelige, voldelige illustrasjoner.

Episk, men litt rotete avslutning

Hjardar har gjennom de fire første bøkene bygd opp et stort univers gjennom både detaljerte illustrasjoner og beskrivelser. Selve denne oppbyggingen er utført på en god måte, men det skaper også et problem når alt skal oppklares i siste bind. Det blir rett og slett for mye som må ryddes opp i. Dette gjør igjen at oppklaringen i hver enkel løse tråd oppleves forhastet, til tross for at dette også er den lengste delen i serien. Jeg følte ikke at jeg fikk tid til å prosessere noen av seriens vondeste og såreste stunder, før jeg ble kastet ut i neste forklaring eller opprydding.

En ting som derimot ikke virker forhastet, er illustrasjonene. De får god plass også i siste bind, med flere helsider dedikert til å skremme oss lesere. Det er tydelig at Hjardar har utviklet seg som serieskaper samtidig som historien har utfoldet seg. Selv om Hjardar allerede i første bok viste at hun er en fabelaktig skrekkillustratør, er det ingen tvil om at siste bok byr på noen av seriens mest detaljerte og ekle illustrasjoner.

Humoren i Mia Myhr skinner også tydeligere jo lenger inn i serien vi kommer. Det virker som at Hjardar har blitt mer komfortabel med å tulle med både karakterene og situasjonen de befinner seg i, uten at det tar bort ifra seriens seriøse grunntone.

Også Mia har hatt en karakterutvikling det er vanskelig å ikke sette pris på. I starten av serien har hun et sinne i seg hun ikke kan kontrollere; hun er lei seg, engstelig, og redd. I løpet av seriens gang innser hun at «alle har kaos inni seg», og at det er helt naturlig. Men du er selv ansvarlig for hva du gjør med kaoset, uansett om det er «noe annet» som er årsaken til det. Det er du som bestemmer hvor mye dette kaoset skal styre deg og ditt liv.

Den Mia vi ser i de første bøkene, ville aldri klart å hjelpe en nedbrutt Ekko slik hun gjør mot seriens slutt. Og det er akkurat det som har gjort henne så interessant å lese om.

Hva skal vi lese nå?

Nå som Mia Myhr er ferdig, sitter jeg igjen med et spørsmål: hva skal vi skrekkinteresserte lengte etter nå? I løpet av de fem årene Mia Myhr har blitt regelmessig utgitt, har det ikke kommet noen andre satsninger på lengre skrekkserier i Norge. Dette er noe både jeg, og mange av elevene på skolebiblioteket jeg jobber på, savner. Var Mia Myhr bare et engangstilfelle, eller har Hjardar åpnet dørene for mer skrekktegneserier i Norge?

Vel, det har heldigvis kommet små drypp med skrekk i løpet av disse fem årene også. For eksempel Sort lam av Oliver Levang og Svanger av Knut Nærum og Karstein Volle, som jeg har anmeldt her på Empirix tidligere. I fjor kom også første bok i Bjørn Ouslands nye serie, Leos nattbøker. Nå i september har andre bind i serien kommet ut, og det tyder på at dette kanskje kan bli en ny fast serie å se frem imot – selv om det er en serie som er ganske mye mildere i sitt ubehag, og som legger mer fokus på humor.

Under årets Oslo Comics Expo havnet jeg også i samtale med flere norske tegneserieskapere, som enten hadde et ønske om, en ide til, eller allerede hadde startet å jobbe med fremtidige skrekkserier. Så jeg er ikke bekymret for fremtiden til den norske skrekktegneserien – jeg er meget optimistisk, og kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Men jeg vil uansett avslutte med en oppfordring til norske serieskapere der ute: lag skrekktegneserier, og lag dem grusomme!