Anmeldelse
Mia Myhr og kaoskrystallen
Sara Hjardar
Egmont, 2023
Mia Myhr og Kaoskrystallen er en spennende og mørk fortsettelse av mysteriet om Mia og underverdenen Ravnareir.
I den første boken ble vi kjent med henne som en ganske vanlig jente som har flyttet med familien til bestemorens gamle hus. Søsteren Hanna finner seg raskt til rette og får nye venner, mens Mia holder seg mest for seg selv.
Når Hanna og vennene hennes ikke kommer tilbake fra en badetur, er Mia redd for at skogen og tjernet der skjuler en skummel hemmelighet. Og Mia er bekymret med god grunn: Den første boken sluttet med at Mias søster Hanna ble ønsket velkommen i en underverden av en sølvhåret dame i et stort, ekkelt tre bestående av menneskelige kroppsdeler.
Kaoskrystallen starter med en prolog som viser dynamikken mellom søsknene da de var små, og leseren treffer bestemoren som i førsteboka har forsvunnet på mystisk vis. Hanna får beholde det fine smykket til bestemoren – et smykke som skal spille en større rolle i bok 2.
Japanske inspirasjoner
Tilbake i nåtiden er Mia og Ekko, en halvmenneskelig skapning som noen ganger blir et monster, videre på vei gjennom Ravnareir på jakt etter Hanna og de andre forsvunne barna. Læringskurven er bratt her for Mia, som både finner ut at magi ofte skapes gjennom å drepe levende vesener, og at å bli gjenkjent som menneske i denne verdenen kan by på problemer.
I podcastepisoden Tegneserier forteller Hjardar at Junji Ito er en inspirasjonskilde. Ito står bak utgivelser som Uzimaki, der en hel landsby faller under en dødelig forbannelse der spiralmønster dreper innbyggerne, og Tomie, som handler om en slags morderisk Nøkken-skikkelse. Det er tydelig at Hjardar er inspirert av tematikken og stilen – ikke minst fordi Hjardars verden Ravnareir vekker samme ubehag hos leseren som Itos univers gjør.
Noen ganger gjør karakterene absurd store øyne, de bryter ut i maniske smil, eller skader hverandre på grusomt vis. Hjardar viker ikke unna å vise leserne blodige scenarier eller pinner stukket inn i øynene på folk, og lar fortellingen balansere fint mellom fantasy og horror. Det er også noe uggent ved måten hun blander natur og menneske på – flere av innbyggerne i en landsby som Mia og Ekko finner frem til har sopper eller grener voksende ut av huden. Det gir en følelse av det uoversettelige engelske ordet «uncanny» – noe er feil og ubehagelig blant de menneskelignende skapningene i Ravnareir, men vi klarer ikke sette fingeren på hva.
Guffent og skyggelagt
Uansett hva det er, klarer Hjardar å formidle det med både farger og strek. Prologen er fargelagt i varme lillatoner, barndomsrommet lyser av trygghet – men når minnet tar slutt, formelig sklir fargene ned i sort og minner oss på at det er en rimelig mørk bok vi leser. I nåtiden, der Mia vandrer gjennom Ravnareir, er fargene kalde og harde, ofte i sort, lys grønn eller lys blå, og mye er skyggelagt. Ansikter på de menneskelignende vesnene i Ravnareir er ofte skjult av skygger eller masker, og det er mye som overlates til fantasien til leseren. Det er et godt virkemiddel som bidrar til å bygge spenning og ubehag.
Fortellingen i de første par kapitlene i Barna som forsvant opplevdes nesten litt overtydelig, der Mia holdt lange monologer med seg selv. Hjardar har vist at hun er en solid illustratør fra første side i denne serien, og nå virker også fortelleren Hjardar til å ha funnet fotfestet. Dialogene i Kaoskrystallen flyter godt.
Mer horror, takk
Det er mye å hente her for grøsserglade lesere. Hjardar føyer seg inn i rekken av ny, nordisk manga, men det hadde vært deilig om forlaget lot Hjardar ha litt friere tøyler med tanke på titlene. Navn Navnesen og substantivet-titler føles ofte som et publikumsfrieri til en yngre skare heller enn det sier noe om hva som er inni boka; Mia Myhr og henholdsvis barna som forsvant og Kaoskrystallen lever ikke opp til det gufne innholdet mellom permene.
Når det er sagt er Mia Myhr god underholdning som tar nordic manga-sjangeren i en spennende retning, og med en slutt som hinter om skjulte allianser og lumske planer – og forhåpentligvis mer grøss.
