En bok for ingen

Da jeg åpnet pakken med Mika og hyleren skjønte jeg at det kom til å være en fulltreffer, eller en fullstendig skivebom. Med sine 24 sider og bittelille format ser den ut som en av bøkene man får med i Happy Meal-en på McDonalds, eller resultatet av en 24 timers tegneseriemaraton på OCX. Det er mulig å fortelle en god historie på så lite plass, men jo hardere permen er, jo større blir forventningene.

Berenika Kolomycka og Agata Loth-Ignaciuk har samarbeidet om å lage en kort historie, om en liten jente  som er redd for støvsugeren. Sammen med to hjelpere, bamsene Frosken og Larven, prøver hun å vinne over støvsugeren, som avbildes som et dinosauraktig monster.

Boken kom først ut i Polen, men er nå oversatt til norsk og utgitt på Andersens forlag (som også gir ut Berenikas serie På fire bein).

God gammeldags akvarell

I det siste har feeden min blitt oversvømt av glattpolerte KI-generert innhold, og det er forfriskende å åpne en bok som er ordentlig tegnet. Linjene er rufsete, ville og frie. Teksturene i boka føles ekte og organiske, og tegningene er som en tur i skog etter alt for mange dager i travel by.

Mika har fått et søtt design, med en tigerdrakt og rundt hode og kropp. Bakgrunnene er fine, og huset hun løper rundt i føles ekte. Det som ikke føles like ekte er de små bamsevennene, Larven og Frosken.

Det er ikke uvanlig for medier lagd for barn å inkludere en liten maskot, bare se på Disney’s Pascali To på Rømmen og Olaf i Frost. De er nesten mer populære enn hovedkarakterene, og bærer deler av handlingen med uttrykksfull humor i mimikk og reaksjon. Larven og Frosken ser nesten litt skumle ut; De uttrykker aldri noen følelser om det som skjer rundt dem, de bare stirrer på meg med store, kullsorte øyne. Jeg skjønner funksjonen de trolig skal ha, men de lever ikke opp til forventningene.

Støvsugeren avbildes som et dinosauraktig monster med spisse tenner. Dette er en kreativ bruk av husholdningsobjekter, og forlaget skriver at det kommer flere bøker omMika og hjemmemonstrene. Det er i og for seg mye å hente i konseptet, men hva er et godt konsept uten en god historie?

Du mangler jo ikke sokken din!

Jeg prøver å skjønne hva boken vil fortelle. Hvis den ville lære barna noe, ville den vist at støvsugeren ikke egentlig er farlig, og at den bare gjør jobben sin. Dette skjer ikke. I stedet raserer Mika halve leiligheten for å ødelegge støvsugeren, før hun trekker ut kontakten og sier «Vi vant!». Dette er en brå avslutning, og vi blir hverken kjent med foreldrene eller bamsene hennes.

Mika har heller ingen karakterutvikling. Vi blir aldri forklart hvorfor hun er så redd for støvsugeren. Et halvhjertet forsøk skjer når Mika uttrykker «Sokken min?!» med et trist ansiktsuttrykk, noe som indikerer at støvsugeren har sugd opp sokken. Men vi ser aldri støvsugeren ta sokken, og hun tegnes heller ikke uten en sokk, hverken før eller etter hun sier den mangler.  

Uansett hvor hardt jeg leter, finner jeg ikke en historie. Det er ingen indre eller ytre motivasjon, ingen moral og ingen retning. Tittelen gir heller ikke mening på norsk. Støvsugeren hyler aldri i boken, og jeg tror ikke jeg ville beskrevet støvsugerens summende lyd som hyling (med mindre posen er full).

Men … Hvem er dette for?

Etter flere runder med gjennomlesing sitter jeg igjen med et spørsmål om hvem denne boken er laget for. Tegnestilen og det korte formatet hinter sterkt om at den er ment for de aller minste på 3-6 år. Problemet er at så små barn oftest bør leses for. Når boken består av fire ruter på hver side, uten tekst, er det vanskelig å lese den høyt. Det er begrenset hvor spennende det blir når den voksne må forklare rekkefølgen og hva som skjer på hvert bilde.

Man kan argumentere for at boken er ment til å leses på egenhånd av de aller minste, ettersom de kan se på bildene uten tekst. Men å lese en tegneserie uten tekst krever en visuell kompetanse som de fleste 3-åringer ikke har utviklet enda. Hvordan skal de skjønne rekkefølgen, eller konseptualisere hva som skjer mellom hver rute? For barna som er gamle nok til å lese den, er historien for barnslig og enkel til å gi noen tilfredsstillelse.  

Jeg kan jo sette pris på de flotte tegningene og historien som minner meg på hvor magisk og morsom verden er for de aller minste. Men boka kuraterer ikke en god opplevelse for den intenderte målgruppen.

Tegneserie eller bildebok?

Tegneserier er en rik sjanger med mange muligheter til å fortelle historier, men verktøyene må brukes med intensjon. Mika og hyleren har et interessant konsept, hvor man ser hvor skummel og fantasirik verden er gjennom barneøyne, men ender opp med å være en bok for ingen.

Kanskje serien om Mika  kan reddes av å forlate tegneseriesjangeren, og heller lageillustrerte barnebøker som kan leses for de minste?