Til å begynne med var det mye som irriterte meg med Joris Chamblains Millas dagbøker. Det første var oversettelsen, som i første bok må sies å være heller uheldig. Det andre var den snirklete skriften som Millas mer personlige skriblerier leveres i – en form for prydskrift, som raskt blir slitsom å lese.
Disse inntrykkene meldte seg nokså umiddelbart i møte med seriens første bok, Den forsvunne dyrehagen. Jeg forbannet meg over at jeg hadde takket ja til oppdraget om en samleanmeldelse, som så åpenbart ville ende i slakt.
Men så skjedde det noe. I det jeg beveger meg fra bok en til to, flyter språket bedre. Tegningene kommer mer til sin rett. Og selv om det forbaskede prydskriften fortsatt irriterer synsnerven, så må jeg vedkjenne at jeg blir revet med. Jeg liker Milla og hennes univers mer og mer.
Like irriterende som fortryllende
Milla er en jente i ti-årsalderen. Ved første møte fremstår hun som nokså veslevoksen, egentlig først og fremst irriterende. På nokså åpenbart vis introduseres vi for hennes verden – som i hovedsak består av mamma, venninne Erica og Line, samt forfatteren Annabell Hagen (teit navn!) som Milla jevnlig omgås.
Det første jeg tar meg i å stusse ved er at denne Annabell Hagen, som er en eldre kvinne og forfatter, gidder å forholde seg til Milla overhodet. Hun virker både overivrig og nokså innpåsliten. Dette er vel å merke noe som slår meg som litt typisk ved nyere barnebøker – protagonisten skal liksom være veldig «spesiell», men er sjelden det.
Milla er et forsøk på en klassisk Pippi-figur. Hun skal være sterk og uavhengig. Men hun er bare ikke like kul.
Det er selvsagt litt mye å forlange av noen, og når jeg omsider kommer meg over det dårlige førsteinntrykket så merker jeg at jeg liker henne bedre. Dette skjer i takt med at hun gjennom serien fremstår som mer sårbar, noe som i sin tur underbygger karakteren.
Styrkes av svakhet
Det er i disse sårbare øyeblikkene, at Milla briljerer, og det er også her Chamblains fortellinger når sine topper. I bok to havner Milla i konflikt med vennene sine. Det viser seg at de, til felles med meg, faktisk synes hun er litt selvopptatt.
Erkjennelsen av hovedpersonens svakheter – i dette tilfellet hennes blindhet for andre i jakten på spenning – gjør henne lettere å like. Forfatteren skriver seg slik vekk fra den endimensjonale Milla fra første bok, og vi kommer tettere på en mer kompleks person.
Til min store glede viser denne utviklingen seg å fortsette gjennom serien. I hver bok avsløres sider av Milla som gjør at vi forstår henne bedre, og derigjennom også hva det er som egentlig driver hennes evige søken etter spenning.
Der jeg under store deler av første bok kunne sitte med fornemmelsen av at forfatteren ikke tok sine lesere helt på alvor, og nærmest henvendte seg til dem i en noe fordummende tone, opplever jeg i de senere utgivelsene at det tvert imot finnes stadig mer rom for å skildre såre og vanskelige ting.
Besatt av mysterier
Milla er alltid på utkikk etter en sak å løse. Det er hennes nysgjerrighet som driver handlingen i alle fire bøkene. I bok en møter de en mystisk mann som bærer rundt på masse maling, i bok to er det en eldre dame med en bok, deretter en yngre kvinne med et julemysterium.
I den nyeste utgivelsen er det Milla og hennes mor som havner midt i mysteriet. Det som først virker som fullstendig frakoblet de tidligere bøkene, som utspiller seg i nærhet til Millas hjemsted, skal med tiden avsløres å være koblet til noen hun kjenner svært godt.
Jeg lar meg i økende grad rive med av disse mysteriene, og den siste boken er klart den beste. Kanskje fordi scenen er satt på en litt mer interessant måte denne gangen, med en gammel herregård som bakteppe.
Like mye kan det også være at jeg nå begynner å kjenne Milla. Hun er blitt noen jeg heier litt på. Hvordan i alle dager havnet jeg her?
Estetiske mangler
En interessant rød tråd for alle de fire «dagbøkene» er at de legger seg tett opp mot kunstens verden. Vi møter en gammel maler, en død forfatterspire, en bibliotekar, en bokbinder og en skuespiller – for ikke å glemme Millas venn, Annabell.
Det synes åpenbart å være et mål for forfatteren å løfte frem de estetiske yrkene. Kanskje kan det henge sammen med at bøkenes originalspråk er fransk, og at franskmennene holder estetikken høyere enn oss nordboere.
Litt skuffende er det i så måte at den estetiske verdsettingen ikke synes å speiles i bokens tegninger. En ting er valg av fonter, en annen ting er selve tegningene; de framstår rett og slett som noe sjelløse.
Her også skal det sies at streken styrker seg gjennom serien, og det får meg til å undre på om samarbeidet mellom Chamblain og illustratør Aurélie Neyret, som Milla, rett og slett hadde bruk for litt modningstid.
Forutsigbart og enkelt
Til likhet med Chamblains fortellerstil, får jeg gjennom serien mer sansen også for Neyrets tegning. Dog lar jeg meg aldri virkelig begeistre. Det er gjennomgående litt for simpelt, og oppleves noe billig.
Men der jeg i bok en tidvis tok meg selv i å undre om dette i det hele tatt var tegnet av et menneske, kommer det etter hvert frem en mer personlighet inn i Neyrets strek som setter stopper for denne spekulasjonen.
Inntrykket forblir likevel noe strømlinjeformet, og tegningene framstår som billige – kanskje fordi de minner meg om kommersielle utgivelser fra min egen barndomstid som Elisabetta Gnone, Alessandro Barbucci og Barbara Canepas W.I.T.C.H.
Når sant skal sies lot jeg meg langt på vei begeistre av denne da jeg selv var på Millas alder. Kanskje er det jeg synes er kjipt med Millas dagbøker, midt i blinken for målgruppen. På den andre siden finnes det mange eksempler på tegneserier for barn som leverer bedre estetisk, som bøkene til Nora Dåsnes og Ida Larmo. Jeg vil heller ha mer av det.
