La meg starte med en innrømmelse: Jaime Hernandez’ Maggie var ikke mitt førstevalg å skrive om i denne spalten. Som en snusfornuftig og bedrevitende person må jeg jobbe ekstra hardt for å ikke fremstå som snusfornuftig og bedrevitende, og i lys av det tar det seg dårlig ut å velge en så utpreget kredibel tegneserieskaper som Hernandez og hans mest sentrale gjennomgangsfigur.
Les om flere serieheltinner her
Egentlig ville jeg skrive om kvinneskikkelsene i X-Men, slik Chris Claremont skrev dem gjennom halvannet tiår, men ettersom det allerede var planlagt en tekst om Jean Grey (Les om Jean Grey her!) – som er støpeskjeen alle Claremonts kvinnelige karakterer springer ut av – måtte jeg altså se meg om etter noe annet. Og etter å ha vurdert og forkastet en rekke andre figurer som gjorde inntrykk på meg i ung alder (Elektra, Winnowill, Mary Jane Watson) falt valget til slutt på den figuren som – med mulig unntak av Harvey Pekar – har gitt meg flest store tegneserieopplevelser i løpet av de siste to tiårene.
Treg start
Men min forkjærlighet for Maggie var på ingen måte umiddelbar, og den dag i dag er den fortsatt påfallende indirekte. Da jeg først ble kjent med Hernandez’ “Locas”-univers via
Love and Rockets-samlebøkene Wigwam Bam og The Death of Speedy var det ikke Maggie, men hennes på den tiden allestedsnærværende bestevenn/kjæreste/ekskjæreste/sidekick Esperanza Leticia “Hopey” Glass som var min favoritt. Hopey var velformulert og sarkastisk – for ikke å si snusfornuftig og bedrevitende – og i motsetning til Maggie, som ofte synes blottet for vilje og initiativ, hadde hun alltid en plan eller et prosjekt på gang.
Dette siste er også noe som taler i mot å velge Maggie: Hun er en figur som langt på vei defineres av sin passivitet, hvilket passer dårlig for en heltefigur – og da særlig en man skal løfte fram i feministisk øyemed. Men når valget likevel faller på nettopp henne er det fordi hun i egenskap av å være hovedpersonen i et av tegneseriehistoriens mest betydningfulle arbeider transcenderer slike overfladiske kriterier.
Jordnær punker
Det må riktignok nevnes at da Maggie først så dagens lys, var det som en svært handlekraftig kvinne. I de tidlige Locas-historiene var hun kjent som Maggie the Mechanic, en “pro-solar” mekaniker som spesialiserte seg på reparasjon av romskip og andre futuristiske maskiner, og som i embeds medfør reiste verdensrommet rundt. Denne Maggie ble jeg imidlertid først kjent med langt senere, og det var utelukkende en følelse av plikt som gjorde at jeg til slutt presset meg gjennom disse tidlige historiene i en av de store Locas-samlebøkene.
I dag er jeg i likhet med de fleste andre Love and Rockets-fans tilfreds med å ganske enkelt ignorere dem, for selv om Hernandez fortsatt opererer med en flytende overgang mellom jordnær sosialrealisme og superhelt- og sci-fi-elementer, var det først da Maggie tok form av en ganske ordinær tenåringspunker at han begynte å produsere virkelig stor kunst.
Naturlig aldringsprosess
Med Maggie som det sentrale – men ikke uunnværlige – omdreiningspunktet, forteller Locas historien om en gruppe meksikanskættede amerikanere i det sørvestlige USA. Måten rollefigurene går inn og ut av hverandres liv på har åpenbare likheter med både såpeopera og superhelttegneserier, men i motsetning til sistnevnte eldes figurene i Hernandez’ serier i realtid. Dette innebærer at den Maggie man finner i de tidlige historiene er en ganske annen person enn den noen-og-førti-år-gamle kvinnen som i dag spiller hovedrollen. Og det at rollefigurene vokser og de innbyrdes konstellasjonene endres over flere tiår er – ved siden av Hernandez’ evne til å observere og artikulere menneskelig oppførsel – den fremste årsaken til at Locas-historiene byr på så mange fascinerende karakterportretter.
Alternativt selvportrett
Hernandez legger mye av seg selv i Maggie, og det er formodentlig dette som er årsaken til at hun i motsetning til mange av de andre rollefigurene i serien kjennetegnes av påfallende lite typete personlighetstrekk. Utover det at hun er snill og en smule naiv, er det vanskelig å definere Maggie, for bortsett fra det faktum at hun konstant er omsvermet av beilere av begge kjønn er hun utpreget gjennomsnittlig og vanlig. Og siden hun er leserens inngang til Locas-universet – brukergrensesnittet så å si – blir det etter hvert vanskelig å skille henne ut fra totaliteten av Hernandez’ store amerikanske tegneserieroman.
For dramaturgisk sett er frøken Chascarrillo mer enn noe annet midtpunktet som muliggjør- og tar opp i seg dramaet rundt henne. Det er Maggie som gjør at Hopey, Ray Dominguez, Penny Century, Izzy Reubens, Terry Downe, Rena Titañon, Vivian “Frogmouth” Solis og de andre som befolker den fiktive California-byen Hoppers fremstår som helstøpte og troverdige skikkelser. Og ettersom hun altså utgjør neksuset i Locas-universet oppstår det en slags narrativ feedbackloop som gjør at alle disse bruddstykkene av levd liv i tur bidrar til å berike og nyansere Maggie som figur.
Å tegne tidens gang
I motsetning til sin hyperproduktive bror og Love and Rockets-partner Gilbert, arbeider Jaime Hernandez langsomt, og produserer i beste fall et titalls sider Locas-materiale per år. Dette innebærer at det er mye som skjer mellom utgivelsene, og etter hvert har han forvandlet det som begynte som en dyd av nødvendighet til en effektiv og elegant fortellerteknikk. Hernandez bruker tidsspennet mellom utgivelser på samme måte som han bruker mellomrommet mellom to tegneserieruter: Vel vitende om at leserne automatisk fyller inn hendelser mellom historiene har han med årene blitt en mester i å styre denne meddiktningsprosessen og bruke den som en del av sitt verktøyskrin. Og som den mest sentrale gjennomgangsfiguren er det Maggie og hennes nye frisyrer, rynker, kroppsfasonger, leiligheter, jobber og parforhold som markerer tidens gang.
Om Maggie er vanskelig å beskrive er hun desto lettere å kjenne seg igjen i. For med mulig unntak av Eddie Campbells Alec er Jaime Hernandez’ Locas-serier unike i sin skildring av den kumulative effekten av de små og store – men først og fremst små – hendelsene som former et menneskeliv. I takt med at Hernandez’ strek blir stadig mer stilisert og elegant, øker paradoksalt nok opplevelsen av en kompleks og ytterst sjelden realisme, og uavhengig av hvorvidt man kan identifisere seg med Maggie som person, kan man ikke unngå å identifisere seg med måten livet kaster henne hit og dit – ofte stikk i strid med etablerte dramaturgiske konvensjoner.
Mer enn en helt
Jaime Hernandez har skildret den samme kvinnen siden 1981, og de av oss som har fulgt Maggie Chascarrillo gjennom flere tiår har etter hvert kommet så tett på henne at vi ikke lenger ser skogen for bare trær. Det er like umulig å løsrive Maggie fra Locas-eposet som det er å forestille seg Locas-universet uten Maggie; hun er og blir uløselig knyttet til en av vår tids store amerikanske romaner – for ikke å si et av tegneseriehistoriens få genuine mesterverk.
Og når alt kommer til alt er det strengt tatt misvisende å omtale henne som en serieheltinne; ikke fordi hun ikke lever opp til definisjonen, men fordi hun gjennom sitt 34 år lange liv har vokst til å bli så mye mer.
