Jeg er en av disse folkene.
Les om flere serieheltinner her
En av disse som lyser opp når du sier du ikke har lest tegneseriene til Terry Moore, som anbefaler dem hemningsløst til Batman-fans så vel som til Jason-lesere. Har du ikke lest Strangers in Paradise, sier du? Du kan få låne dem av meg! Når jeg tenker meg om så kan du kjøpe alle nitten bindene billig, for jeg kjøpte nylig Omnibus-utgaven også siden Moore hintet om at dette var den definitive versjonen og han omtrent pantsatte huset sitt for å gi dem ut så jeg tenkte «ok».
Så ja, jeg innrømmer det: Jeg er en av disse folkene.
Hvorfor ble det sånn?
- Hvem er din #Serieheltinne? I høst vil vi i Empirix rette søkelyset på mange av de bra damene som finnes i tegneserienes verden. Les introduksjonsartikkelen her!
Menn og serieheltinner
Først en liten oppklaring: Denne spalten heter «Min #Serieheltinne», men Terry Moore er en mann (til tross for at han deler navn med en kvinnelig skuespiller fra 50-tallet). Han er også en liten, skallet mann på rundt de seksti, som liker å sysle med pinup-tegninger som jeg aldri helt har bestemt meg for om er problematiske eller ikke. Antakelig er de det.
Tingen er at Terry Moores serieheltinner er helt rå. For det er konsekvent kvinner som er hovedpersonene og heltene i Moores historier. I beste fall er mennene i seriene hans delegert til støtteroller, og i verste fall er de famlende, ropende idioter som får det de fortjener. Freddy Femur, den konstante gnurebukken i serien Strangers in Paradise, blir for eksempel allerede i bind én kledd naken, svinebundet, sminket som en klovn og hengt opp i et utstillingsvindu. Ikke det at seriene til Moore føles beklemmende feministiske på en skyt-Andy-Warhol-aktig måte, det er mer det at serieskaperen åpenbart har gjort et valg mellom kjønnene, og han valgte seg kvinnene.
[infobox]
Fra high school-serie til leiemordere
Jeg vil alltid være overbevist om at Strangers in Paradise (som jeg har alle nitten bindene av, jeg gir deg en god pris, bare ring!) kan omvende en hvilken som helst tv-seriefan til tegneseriemediet. På overflaten er det historien om Francine Peters og Katina «Katchoo» Choovanski, to venner som vokser opp i samme gate av en amerikansk forstad. Gi serien to minutter og du finner ut at Francine er superstreit som en Archie-tegneserie og den kunstnerisk tilbøyelige Katchoo er mer grunge, dårlig hår og en overraskende ledig omgang med håndvåpen. Gi serien fem minutter og du har et trekantdrama i hende: Francine regner Katchoo for å være sin bestevenn, Katchoo er forelsket i Francine, og den nyankomne kunststudenten David Qin er forelsket i Katchoo.
Gi serien ti minutter og den har gått fra et småinteressant intrigedrama til å introdusere et mektig spionnettverk som bruker sine kvinnelige agenter til å infiltrere den amerikanske politiske eliten – og du får møte minst et par leiemordere som virkelig kommer til å vokse på deg.
Når jeg skrev den siste setningen merker jeg at du kanskje tror jeg kommer med en dulgt hentydning til noe som skjer i serien, men jeg mente bare at du virkelig kommer til å like dem. De er nokså kjipe, men ganske kule. #Serieheltinner de også, på sitt vis.
Ingen gimmick
Moore setter av god plass til å skrive figurer med mangesidig personlighet, figurer som kan være irriterende, smålige og elskelige på samme tid. Ta for eksempel Julie, hovedpersonen i Moores uortodokse superheltserie Echo. I løpet av boken går hun fra å være en singel enstøing med hund og usignerte skilsmissepapirer fordi kan ikke han fyren bare skjerpe seg litt og ta telefonen når jeg ringer, da! til å være halvveis guddommelig takket være et feilslått militæreksperiment i ørkenen. Moores serier er kanskje overbefolket av smarte og morsomme kvinner sammenlignet med resten av tegneserielandskapet, men det føles aldri som en gimmick. Tvert imot er seriene hans kroneksempelet på at sjangere som romantisk thriller, superheltserie eller horror bare trenger et lite dytt over på venstre jorde før de føles friske igjen.
Etter Strangers in Paradise og Echo har Moore nemlig kastet seg over horrorsjangeren med Rachel Rising, hvor den hovedpersonen Rachel blir drept og plutselig våkner opp igjen tre dager senere – hevnlysten, men ellers som før. Nok en gang et sterkt oppbud av potensielle #serieheltinner, og nok en gang et par subtile omvridninger av sjangerkniven, for eksempel i form av den ti år gamle seriemordersken Zoe, bevæpnet med Satans eget sverd. For tilbakevendende lesere er det også en fin bonus når figurer fra den ene serien kan dukke opp som bifigurer i en av de andre.
Igjen, en mann
For å tegne en kvinne er det ikke nok å tegne en mann med pupper, ynder Moore å påpeke i tegneleksjonene sine, og på samme måte er ikke det å skrive en kvinne det samme som å skrive en mann bare med litt flere følelser. Det er to subtilt forskjellige ting, og Moore behersker forskjellen utmerket. Jeg spurte i starten hvorfor det ble sånn, og det er nok derfor det ble sånn: Moore forteller historier vi har hørt mange ganger før på måter vi aldri har hørt før. Kanskje skal det ikke mer til enn det forskyvede perspektivet som oppstår når seriehelten er en heltinne, men vel så viktig er nok humanismen og humoren som ligger som et betryggende bolverk selv mot det verste slagget som måtte skvulpe opp i de tross alt svært voksne seriene vi snakker om her.
Og så er Terry Moore da altså en mann, på samme måte som Charles Schulz, skaperen av vår forrige #serieheltinne Lucy, også var det. Er dette et tilfelle av Harald Eias Menn som elsker menn? Vi får ikke håpe det. Ha troen på ditt vennlige nabolags-tegneserienettsted, vi knekker fordommene én av gangen, som lus.
[*former ordene «Ring meg om Strangers-bøkene» og mimer en telefon med tommel og lillefinger*]
