Mindre penger til danske tegneserieskapere

Jeg hadde egentlig planlagt å fortelle dere om enda en spennende ny dansk tegneserie, men det må vente til neste innlegg i denne bloggen. Det har nemlig startet en spennende debatt her nede i det danske tegneserielandskapet. En debatt som først og fremst handler om penger. I 2024 fikk nemlig danske tegneserieskapere 75 prosent mindre i statlig støtte enn i 2023.

Dette krever litt forklaring: I Danmark finnes det, akkurat som i Norge, forskjellige statlige, regionale og private stipender man kan søke hvis man er tegner, forfatter, forlag, oversetter – eller en gruppe kulturformidlere som her på Empirix. Den absolutt viktigste i Danmark heter Statens Kunstfonds arbeidsstipender.

I motsetning til pengene man kan søke til produksjon både i Danmark hos Statens Kunstfond, hos Kulturrådet i Norge og Kulturrådet i Sverige, så er dette arbeidsstipender. Det er kunstnerne selv som søker om penger til utvikling av sitt kunstneriske virke – og det er selvsagt et avgjørende system for at det kan sitte kunstnere og… ja… skape kunst. Dette er noe kunstnerne i Danmark faktisk er ganske fornøyde med, til tross for en del problematiske forhold rundt hvem som kan søke, hvordan og når – men det er en diskusjon vi må ta neste gang.

Penger og representasjon

Nettopp disse arbeidsstipendene har det danske tegneserietidsskriftet Nummer9.dk sett ekstra grundig på. Tallene fra det siste tiåret viser en ekstremt tydelig nedgang i støtten til tegneseriekunstnerne i 2024. Se selv i denne oversikten som vi har lånt fra kollegene på Nummer9:

Kritikken går også på at nettopp fra 2024 og fremover (stipendutvalget sitter i fire år) har vi et utvalg helt uten tegneseriepersoner. Det sitter rett og slett ingen i utvalget som til daglig arbeider med tegneserier, enten som utøver, forsker, kritiker, redaktør eller noe annet. Til sammenligning har Kulturrådets Faglige utvalg for litteratur tegneserieskaper Anja Dahle Øverbye som medlem, og tegneserieskaper Sara Olausson sitter i det svenske Kulturrådets Arbeidsgruppe for billedkunst og serier.

Et slikt stipendutvalg vurderer søknadene enkeltvis, og de tar selvsagt oppgaven sin svært seriøst. Ikke desto mindre har de danske tegneserieskaperne mistet 3 millioner danske kroner (75 prosent) på ett år, og det er altså påfallende at dette skjer første året hvor det ikke er noen representasjon. Det er i hvert fall det kritikken går ut på.

Frustrasjonen handler altså ikke bare om penger, men også om manglende representasjon. Og her er problemet ikke bare i selve stipendutvalget. Selve representantskapet i Statens Kunstråd består av 49 personer som i neste rekke velger mange av dem som sitter i de enkelte stipendutvalgene. Av 49 personer fra alle hjørner av kulturbransjen er det akkurat 0 fra tegneserie-Danmark. Og 0 er i denne sammenhengen et svært lavt tall.

Debatter kommer sjelden alene

Et av problemene med denne typen debatt er at virkeligheten er så frustrerende kompleks. Det er sjelden bare én ting man kan kritisere – eller én endring som kunne løst det hele.

Akkurat som i Norge har Danmark en slags nasjonal lesekrise (barn leser ikke lenger!) som regjeringen forsøker å løse. Kulturministeren har opprettet noe han kaller Arbeidsgruppen for Litteratur som skal finne ut både hvordan man kan gi bedre vilkår for dem som faktisk skaper litteraturen, og hvordan man kan få barna til å lese flere bøker.

Inviterte man så noen tegneriefolk? Nei. Heller ingen illustratører eller barnebokforfattere. Etter en masse kritikk ga ministeren etter, og tok blant annet illustratør og tegneserieskaper Signe Parkins inn i utvalget.

Samtidig pågår det en debatt om forlag som bruker kunstig intelligens (KI) i stedet for illustratører. Nylig måtte det store forlaget Carlsen rett og slett trekke tilbake en (stor) barnebok etter kritikk av forlagets bruk av KI til å illustrere boken. Debatten fortsetter, og alle som lever av å tegne er ganske nervøse for fremtiden sin.

Debatten om kunststøtten har faktisk ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet i sosiale medier som for eksempel frustrasjonen over KI eller kulturministerens arbeidsgruppe. Kristian Bang, artikkelredaktør for Nummer9, har en teori om hvorfor:

«Min klare oppfatning er at nedgangen i støtte er noe som opptar og frustrerer mange tegnere. Men artiklene kom jo ut like før søknadsfristen for støtte fra litteraturutvalget. Og uten å vite det med sikkerhet, så tror jeg at det har gjort at mange har vært forsiktige med å støtte kritikken offentlig. Det er vanskelig nok å gå i krig med et utvalg samtidig som man ber dem om å støtte en med f.eks. 100.000 kroner. Til gjengjeld betyr timingen jo forhåpentligvis at utvalget har kritikken friskt i minne når de leser de nye søknadene,» sier Bang.

Ingen sterk stemme

Står kunstnerne faktisk litt alene, eller er det noen som kjemper på deres side? Hvis det ikke er kulturministeren (som overser tegnerne), Statens Kunstfond (som gir 75 prosent mindre på ett år) eller forlagene (som potensielt ser KI som billigere), hvem er det da?

Kristian Bang sier at tegnere dessverre ikke har en særlig sterk stemme i det kulturpolitiske landskapet i Danmark:

«Tegnernes faglige organisasjoner er ikke særlig sterke, og det er flere forskjellige. Illustratørene er organisert i illustratørgruppen under Dansk Forfatterforening, bladtegnerne i Danske Bladtegnere under Dansk Journalistforbund, og tegneserieskaperne i sin egen organisasjon Danske Tegneserieskabere. Så både illustratørene og bladtegnerne er små minoriteter i større organisasjoner, mens tegneserieskaperne er en liten organisasjon som står isolert.»

Slik ser altså situasjonen ut for danske tegneserieskapere akkurat i disse tider.

Neste blogg fra meg skal nok handle om de faktiske tegneseriene (dem vi leser!), men jeg vil også forsøke å grave litt dypere ned i dette med kunststøtte på tvers av de nordiske landene. Mange tall gir det sikkert ikke mening å sammenligne direkte, men det kunne altså være spennende å se nærmere på hvilke konkrete forskjeller og likheter som skjuler seg.