Anmeldelse
Miniminister
Flu Hartberg
No Comprendo Press, 2024
Norske tegneserier har ikke egentlig noen levende tradisjon for politisk satire. Da mener jeg av typen hvor serieskaperen hver morgen våkner opp og gleder seg til å skumme gjennom morgenavisene, på jakt etter nye utviklinger i den politiske debatten som kan brukes til å skru sammen dagens stripe.
For å ta et ferskt eksempel: I årets Donald Trump-julehefte var det tydelig at mange serieskapere knapt hadde fått med seg noe som hadde skjedd i amerikansk politikk siden Trump twitret «Covfefe» i 2017.
Noen lyspunkt finnes såklart. Knut Nærums Streberne følger to nyliberalister i forsøkene deres på å utnytte det norske systemet, mens Kebbelife av Mette Hellenes speiler nyhetsbildet gjennom to eiendommelige kulturkjerringer. Begge to er avhengig av den fortsatte velviljen til Klassekampens lørdagsutgave, i en tid der det virker som om mediehusene (det vi pleide å kalle aviser) tar stadig mindre ansvar for det offentlige ordskiftet. Daglig tegneseriesatire har vi for øvrig ikke sett siden Lars Lauviks Eon forsvant fra Dagbladet.
Hurdalen hotell i særklasse
Miniminister var slik sett i et lite, men godt selskap da den gikk i Dagbladet på lørdager fra 2020 til 2022.
Figurene i tegneserien er stort sett norske politikere som håndterer ukens krise. Det går ikke lang tid fra Erna Solberg og Sylvi Listhaug krangler om ministerposter, før Bent Høie står i pantomimedrakt og introduserer koronatiltak. Helt fra starten av setter Hartberg politikerne mot baktepper som hjelper ham å vri det absurde ut av situasjonene. Skipspapegøyen Abid som eneste overlever etter at venstrebåten forliser; Erna som sjef i Kardemommeby; politikerne som en speidergruppe på padletur som ikke helt finner ut om de må skifte kurs før de når fossen; Hurdal-forhandlingene som en scene i Hotell i særklasse.
Samlingen av Miniminister blir lansert mens statsminister Støre og Arbeiderpartiet står i en større krise, og omslaget er også laget spesielt for å virke mer aktuelt enn innholdet egentlig lever opp til. Samtidig er det forunderlig (kanskje til og med forsmedelig) hvordan flere av disse sidene tross alt kunne handlet om dagens situasjon. Meningsmålinger, kriser, synkende tillit: Alt går i sirkler, og Miniminister er både et tidsbilde og en advarsel om den evige gjenkomst.
Bittesmå karikaturer
Det er ikke mange i tegneserienorge som har gjort så mye rart som Flu Hartberg, så på ett vis er det naturlig at Miniminister kom fra pennen bak den absurde stripeserien Fagprat, Årets tegneserie-vinner Jammerdalen, flere barnebøker samt Dongery-kollektivet.
Miniminister er holdt i Hartbergs realistiske, detaljerte strek. Det er varierende hvor godt han lykkes med karikaturene sine – Solberg er perfekt blass og blid, Vedum er ofte som hentet fra en skrekkfilm (bokstavelig talt, i en Wicker Man-pastisj et sted i boken). Andre ganger skriver seg ut av det med snakkebobler som «Hva holder du på med der inne, politisk kommentator Magnus Takvam?»
Et annet problem med boken er hvor små rutene er. Det er passende for konseptet «Miniminister» at alt gjennomgående blir holdt i smått format, men det er vanskelig å komme fra inntrykket av at noen av rutene har blitt krympet for mye for sitt eget beste.
Satirikere har en politisk slagside som alle andre, men Hartberg harseller like gjerne med Høyre-regjeringens servilitet overfor næringslivet, som å la Rødt-lederen bli Hulken-forvandlet til en gammelkommunist når noen nevner «Nato». For hver riking med flosshatt finner du en rasende bebartet «mann av folket» med en øl i neven. Det er likevel mulig å ane en viss sympati med Jonas Gahr Støre, som i boken blir skildret som en som nok kunne gjort det mye bedre om bare virkeligheten var annerledes.
Ferskvare kan konserveres
Det er knapt noe som eldes raskere enn politisk satire. Det finnes selvsagt unntak, og både Walt Kellys Pogo (fra 1950-tallet), Gary Trudeaus Doonesbury (fra 1970-tallet) og ikke minst Strid av danske Jakob Martin Strid (fra 1990-tallet) er verdt å lese selv om man hverken husker ansiktene eller skandalene.
Miniminister er en tidskapsel, og en påminner om hvor god Flu Hartberg kan være når han blir utsatt for ukentlig leveringspress og klare rammer. Det er også en påminner om hvilken uvurderlig felles offentlighet vi holder på å miste i den nye kaleidoskopiske mediehverdagen.
Og, til sist, en påminner om at vi må ta politikere like lite på alvor som alle andre mennesker.
