Minner og massakre

«Vi vet fortsatt ikke hva som kan forandre verden. En tegning, en film, en demonstrasjon, et dikt, en stemme… brodering… det viktigste er at man forsøker.» 

Det sier Charlie Hebdo-tegneren Gébé, i Luz’ sterke tegneserieroman om karikaturavisa, Indélébiles. Ordrett oversatt betyr tittelen ”Uutslettelige”, på tysk har boka fått den noe mer klargjørende tittelen Wir waren Charlie (Reprodukt, 2019) – Vi var Charlie.

Gébé døde av kreft i 2004 og ble dermed skånet for massakren elleve år senere, men sitatet hans går som et ekko gjennom Luz’ bok. Fikk Charlie Hebdo forandret noe? Var det i det hele tatt verd å forsøke? Når tolv mennesker blir drept – de fleste av dem nære venner og kolleger – på grunn av tegninger, hvordan tar man opp pennen igjen, hvordan lever man videre? 

Traumebearbeidelse

Det er dette som er det store traumet både Luz og Catherine Meurisse jobber seg igjennom i sine nyutkomne tegneserier. Meurisses heter La Légèrité (Dargaud, 2016) – Lettheten – og tar seg for hele 2015. Fra dagene før attentatet skjer, når Meurisse er mest opptatt av det raknende forholdet til sin elsker, til bearbeidelsen etterpå og det kraftige traumet når Paris igjen blir rammet av terror 13. november . 

Luz’ bok er mer et varmt, men sårt tilbakeblikk på hans lange tid i Charlie Hebdo, og et innblikk i det kreative fellesskapet og vennskapet i redaksjonen. Allerede i 2015 utga Luz Catharsis, som i likhet med Meurisses går mer direkte på hans tid rett etter attentatet. Den kan også varmt anbefales.

Luz, født Rénauld Luzier i 1967, ble med i Charlie Hebdo-redaksjonen i 1992, da han bare var tjue år. Meurisse (f. 1980) var heller ikke mye eldre da hun fikk innpass i avisa, og etter at hun var ferdig med studiene i 2005 gikk hun rett inn i redaksjonen. Det var her de fant sin plass, og Charlie Hebdos gamle ringrev, Cabu, ble deres læremester. 

Tegneseriestjernen

Så la oss begynne her, med Cabu, som i disse to bøkene skildres på et så varmt og raust vis at man ikke er i tvil om at dette er en fyr du ville elsket å henge med. 

Jean Cabut ble født i 1938, var med i den rebellske 68’er generasjonen og tegnet i alle de viktige franske satiremagasinene – som Le Canard Enchaîné, Hara-Kiri og altså Charlie Hebdo. I tillegg tegnet han på direkten i flere tv-program for barn, noe som gjorde ham til et kjent og kjært navn i Frankrike. 

I sin anekdotiske bok forteller Luz om hvordan det å kjenne Cabu flere ganger reddet ham ut av pressede situasjoner. Som da han reiser ut til en av Paris’ slitne forsteder, de såkalte banlieuene, og blir konfrontert av noen ungdommer som tror han er spaner. Etter nervøst å forsøke å forklare at han er tegner, er det Cabus navn som redder ham: Med ett snur gjengen fra å ville banke ham opp til å ønske å bli tegnet selv. Et annet sted demonstrerer Cabu sin teknikk for å tegne i lomma, en hendig teknikk hvis man ikke skal avsløre at man er tegner, men ikke akkurat enkelt. 

Er man interessert i tegning og/eller journalistikk er det flust av slike høydepunkter i Wir waren Charlie. Luz’ gir oss følelsen av å være flue på veggen i redaksjonen. Boka er hovedsakelig ført i en sorthvitt, skisseaktig stil, ikke så langt fra den Luz’ er kjent for i Charlie Hebdo, men han varierer med noen hvite tegninger på sort innimellom, samt mørke akvareller av ham selv i nåtiden. I disse partiene følger vi Luz gjennom en søvnløs natt hvor han mimrer tilbake Det syr historiene i resten av boka effektivt sammen, med sine 314 sider trenger tegneserien et slikt grep. 

Bøkene er ikke bare interessante på grunn av sine medrivende historier, men også rent tegneseriefaglig.

Catherine Meurisses tegneserie er i større format og gjør mer bruk av akvareller og farger, men også i denne er det karikaturtegningens estetikk som er den bærende. At begge tegnerne så uhindret kan turnere mellom ulike tegnesetiler, men samtidig beholde både sitt særpreg og en helhet, viser hvordan de behersker kunsten ned til fingerspissene. Bøkene er ikke bare interessante på grunn av sine medrivende historier, men også rent tegneseriefaglig. De er en godtepose av tips og triks. 

Kunst som lindring

Meurisse sliter med depresjon og PTSD etter attentatet. Dette beskriver hun vakkert i akvareller hvor  hun går inn i et museum med helt grå vegger, hvor bildene på veggene er blitt visket ut, og det bare er hvite kvadrat som står igjen. Til slutt lyser Edvard Munchs Skrik opp den ene veggen, og hun går inn i det. 

Dette er bøker som vil bli stående som påler i fransk tegneseriehistorie.

For å komme seg ut av depresjonen tenker Meurisse at nettopp kunsten, som betyr så mye for henne, bør være veien å gå. Hun får innvilget et residency i Roma og håper at byens skjønnhet og kunstrikdom skal få dratt henne ut av håpløsheten. Med alt fra helsides akvareller, naturistiske pennetegninger til mer skisseaktige ruter gir Meurisse oss en høykompetent guide til Romas skatter. 

Det er interessant i seg selv, men det som høyner historien enda et hakk er at Meurisse setter kunsthistorien i sammenheng med det hun selv har opplevd. Romas ruiner minner henne om Daesh’ herjinger i antikke Palmyra i Syria. Statuer med avkappede hoder eller lemmer sender henne tilbake til massakren. Andre, hvis edlere deler er blitt gjemt bak blader av kirken, viser til religionenes lange, problematiske historie med den frie kunsten. 

Horror og humor

Wir waren Charlie og La Légèrité er bøker som vil bli stående som påler i fransk tegneseriehistorie. De er viktige dokumenter over terrorens redsler, men samtidig er de tegneserieromaner av ypperste klasse, hvor form og innhold hever hverandre til nye høyder. Tross de mørke skyggene over tegnernes liv, er bøkene også fulle av lys og komikk. Du tørker en tåre på den ene siden, bare for å le den tilbake i øyet på den neste. 

Så langt jeg har kunnet se er dessverre ingen av disse bøkene ennå oversatt til engelsk, eller noe skandinavisk språk. Det er forferdelig synd om disse ikke skal bli gjort tilgjengelige på andre språk enn tysk og fransk, for bøkene viser på aller beste måte at kunsten lever, og lever videre, på tross av alle terroristiske forsøk på å stilne den. 

Omtalen baserer seg på den tyske utgaven av Luz’ bok, og den franske utgaven av Catherine Meurisses.