Anmeldelse

Mira #reise #paris #savn
Sabine Lemire og Rasmus Bregnhøi
Oversatt fra dansk av Line Almhjell
Gyldendal, 2001

Det er ingen hemmelighet at det er vanskelig å være tenåring. Selv husker jeg spesielt godt uforklarlige irritasjoner, kviser, og gutter som ikke svarte. Heldigvis for alle unge håpefulle der ute, blir det lagd utallige bøker og filmer om hvordan det er å være dem. Noen av dem treffer, andre treffer ikke.

Mira #reise #paris #savn er bok nummer fire i serien om tenåringsjenta Mira. I denne boka får hun blant annet oppleve en tur til Paris, og det å miste et nært familiemedlem.

Det er kun disse to temaene som står nevnt på baksiden av boka, og her synes jeg forfatterne er ganske beskjedne. Denne boken inneholder nemlig mye mer enn død og Paristur. I løpet av snaue 100 sider er vi innom disse punktene:

• Sinna tenåringsdatter vs. fortvilet mor
• En kanin på ville veier
• Første skoledag
• Forelskelse i en gutt ved navn Jonas
• Mye vlogging på story
• Baksnakking i skolegården
• Mormor, Mira, og moren hennes planlegger Paris-turen
• Korte skildringer av tre forskjellige vennskap (hvor en av dem inneholder en robot)
• En mormors død
• En tur til Paris
• En gymtime
• En fem sider lang utdeling av gaver etter utenlandstur
• En nesten mobbe-episode i klasserommet hvor de «populære» jentene går til
angrep på vesten mormoren strikket til Mira før hun døde
• Adoptering av en katt
• En middag med naboene.

Alle disse delene noe til felles; nemlig at det ikke skjer noe særlig viktig eller karakterutviklende i dem. Unntaket er delen hvor Mira går opp på taket på husbåten (ja, hun bor i en husbåt), hvor synet som møter henne er moren gråtende i armene på kjæresten sin. Mormor er død. Denne delen er både fint illustrert og skrevet, og er et av de eneste stedene jeg kjente at jeg ble dratt inn i historien.

Guttetrøbbel og ufyselige jenter

I boka er det flere fine øyeblikk og poenger. Blant dem er første skoledag, hvor Mira står og snakker med en venn, og en av de ufyselige jentene i klassen kommer bort bare for å si at hun tror at Jonas har fått kjæreste. Hun vet nemlig at Mira liker ham, og jeg er så klar over hvordan hun har det, at det føles mer som om noen kaster boka i magen på meg, enn at jeg faktisk leser den.

Opp i alle disse tematikkene og historiene kan jeg ikke unngå å nevne at Paris-turen, som er en grunnstein i historien (boka heter Mira #reise #paris #savn) varer ganske nøyaktig 15 sider. På selve turen skjer det egentlig ingenting, og de går ikke engang innom den butikken som bestemoren planla å dra til før hun døde.

Hvor mange ganger bytter egentlig en tenåringsjente klær?

Det visuelle samspiller godt med manuset. Den grafiske designeren i meg reagerer litt på hvor lite luft det er i tekstboblene, og at bruken av forskjellige skrifttyper ikke alltid gir helt mening, men dette er nok mer personlig smak.

Mira bytter også klær litt unødvendig mange ganger. På det meste talte jeg 4 ganger i løpet av en dag. Dette var forvirrende, og gjorde karakterene vanskelige å gjenkjenne i starten.

Sidene og rutene i Paris-sekvensen er nydelig tegnet, og tegningene fanger virkelig Paris-stemningen. De detaljerte bygningene og landskapene står i fin kontrast til de enkle figurene, og alt i alt er stilen sjarmerende.

Smaksprøver med potensiale

Jeg føler jeg fikk et fat med masse BITTE små smaksprøver, og jeg likte omtrent alle. Problemet var bare at jeg ikke fikk den store versjonen av de jeg likte best, og så måtte jeg gå hjem, selv om jeg fortsatt var sulten.

Jeg vil lese en hel bok på 100 sider om Jonas og Mira som prøver å lage robot og selge patenten. Jeg vil lese om en Paris-turen hvor de virkelig går litt i dybden og lærer noe nytt om mormor. Jeg vil ha en egen bok om vennskapsbånd og hva de egentlig betyr, og en egen bok om å bekjempe baksnakking i skolegården, og i hvert fall en egen bok om hvordan det går med Mira og Jonas. Han ble liksom ikke nevnt igjen etter side 24.

Alt i alt hadde nok verden sett lik ut uansett om denne boka kom ut eller ikke, men det er ikke alle bøker som trenger å forandre verden. Noen kan bare være hyggelige og feelgood, og det er mer enn nok.

Det virker som om forfatterne vil fortelle mye mer enn de har tid til her. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg må skrive fanfiction, sånn at jeg endelig kan finne ut hva i alle dager han duden har den roboten for, og om Jonas svarer til slutt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.