Anmeldelse
Miso
Victoria H. Hamre
Überpress, 2020
Miso er Victoria H. Hamre sin første tegneserieroman. Hamre har tidligere gitt ut korte tegneserier som Skaperen, The daily life, Den raude armé og Trygg forvaring på nett og i ulike antologier gitt ut på Überpress.
Miso skiller seg ut i både stil og innhold, der den visuelt og innholdsmessig minner om japanske animasjonsfilmer. Historien om Miso er absurd, leken og merkelig.
Naivistisk og absurd
Miso bor på øya Ezo, og er en såkalt “ramenpadde”. Arten ser ut som skilpadder med en liten tvist; ramenpaddene klekkes på øya for å lage ramen i skallet sitt. Det er derimot noe som skiller Miso fra de andre ramenpaddene. Miso får ikke til å lage ramen i skallet sitt, og kan derfor ikke bli med broren Shio og de andre paddene over havet for å selge maten. Hvordan Miso skal klare å takle dette alene? Klarer hun å godta sin egen annerledeshet? Dette er historiens store spørsmål.
Miso må bli igjen på Ezo for å finne alternative måter å lage ramen på, og møter både snille og mindre gode skapninger. Miso drar på oppdagelsesreise på øya, inn i områder hun ikke er kjent med. Her møter hun chili-frosker, sushi-seler og burger-krabber. Skapninger som skal by på store og tøffe utfordringer for Miso.
Det visuelle preges av variert fargebruk og både lyse og varme toner, noe som gir en lun og lett stemning. Streken er ren og det er ikke for mye fokus på detaljer, som også gir en behagelig se-og-leseopplevelse. De rare skapningene som Hamre har skapt er også spesielle, nettopp på grunn av krysningen mellom dyr og mat. Det gir en enda mer absurd og naivistisk vri på historien som allerede er merkverdig i seg selv.
Å takle utfordringer på egen hånd
Det er ikke like lett å bli klok på hva Hamre vil formidle med historien, og kanskje er det heller ikke noe dypere mening som ligger bak enn det vi får servert. På en måte er det et typisk “finne ut av seg selv”-eventyr, der vi får se hvordan Miso takler de forskjellige utfordringene hun møter på, og som skal gjøre henne i stand til å lage mat i skallet sitt på egen hånd.
Miso er på den måten en kul heltinne som ikke trekker seg tilbake i skallet når det oppstår utfordringer, men som istedenfor gjør det som må til for å komme i mål. Det er lett å få sympati med Miso, rett og slett fordi hun er tegnet så søt, samtidig som hun er en sterk karakter. Når hun blir igjen på Ezo for å finne ut hvordan hun skal lage ramen, vil man som leser at det helst skal gå bra for henne. Det er også fint å se et søskenforhold skildret på den måten som Hamre gjør, der vi får se at Misos store motivasjon for å komme seg over havet er å få møte broren sin igjen.
Enkelt og uengasjerende språk
Når tematikken likevel ikke stikker så dypt, er det også lett å ikke bli like engasjert. Dette henger sammen med språket, som av og til virker konstruert og standardisert, nesten som en halvgod oversettelse. Samtidig er det sannsynlig at det enkle språket vil appellere til barn, sammen med tegningene av de søte og rare dyra.
Miso viser at det er greit å skille seg ut, selv om budskapet overrekkes på en ganske pussig måte i form av krysninger mellom dyr og mat og disse skapningenes visdomsord som “Kanskje du ikke skal lage nudler som de andre, kanskje talentet ditt er å lage suppebase”. Samtidig er det også er en morsom og frisk måte å formidle et budskap på. Noen ganger kan man nå langt ved å være rar og annerledes, og det å ha noen skavanker kan også være positivt. Bare man har et optimistisk sinn og et søtt utseende får man til det meste!
