Anmeldelse
Mora mi
Trond Bredesen
No Comprendo Press, 2023
Over 100 000 mennesker lever med demenssykdom i Norge – og statistikken er økende. Helse- og omsorgsdepartementet pålegger kommunene å ta hånd om de rammede, men hvor godt fungerer denne hjelpen egentlig? Hvordan oppleves det for en person med redusert hukommelse og svekket orienteringsevne å plutselig befinne seg i en fremmed bolig, fratatt sine daglige rutiner og avskåret fra sin nærmeste familie? Svaret er, i beste fall, forvirrende.
Tegneserien Mora mi gir et fortrolig gløtt inn i Johanne Bredesens hverdag som dement de to årene hun bodde på Filten Serviceboliger i Drammen. I boken gir forfatter Trond Bredesen stemme til sin avdøde mor. «Jo jo» svarer hun når sønnen spør om det er hyggelig med fellesmiddager på det nye hjemmet. «Men jeg kjenner ingen», legger hun til. «Vi har ikke noe å snakke om bare fordi vi er like gamle».
Tegneren skildrer sin mor i sine mest sårbare øyeblikk, likevel er det en sterk personlighet som trer frem på sidene. Johanne sliter med å orientere seg, men henter seg stadig inn igjen ved hjelp av kvikke kommentarer. «Men vi kan jo ikke høre deg, mamma» sier Bredesen til moren som ustanselig går og roper etter barna sine i gangen. «Jo, jo» svarer hun. «Men du kom jo nå da.»
Tilbake til barndommen
Bredesens tegneseriedebut handler om hvordan det er å være pårørende til en dement forelder. Han kaller boken et tegnet kammerspill mellom seg selv og moren, og som kammerspill er det både gripende og intenst, med skarp og velspilt dialog. Som tegneserie er den nyskapende og sterk. Bildene stråler.
I boken deler Bredesen sine personlige observasjoner, filtrert gjennom en kunstnerisk allsidig og hjerteskjærende strek utført med fargeblyant. Illustrasjonene er holdt i lyse og lette valører, som om et saliggjørende lys er i ferd med å oppløse innholdet i bildene. Svart opptrer kun tidvis, i scener som involverer dobesøk, gåstoler, måltider – og sko. Skolettene til Johanne er en viktig del av identiteten hennes, og Bredesen tegner dem detaljert og utførlig både inni og utenpå boken. Beklageligvis får ikke moren lov av personalet til å gå med disse skoene innendørs. Sønnen hjelper henne på og av med dem når han er på besøk: skoene minner henne om hvem hun er.
Bredesen tegner seg selv inn i rollen som omsorgsperson for moren. Plutselig er det han som må hjelpe henne å stå opp, kle på seg og endatil bytte bleier. Flere episoder i boken viser hvor lett det er å føle avmakt i situasjonene, endatil når man har gjort gode forberedelser i forkant. «Får hun gjester i dag?» spør en pleier overrasket når Bredesen kommer på besøk på morens bursdag. «Da må vi ta av deg Rambo-bandasjen, Johanne. Og få deg parykken.» Bursdagsbarnet har falt og skadet seg om natten og får knapt med seg sin egen bursdagsfeiring. «Næhei» roper hun når sønnen må dra.
Forsiktig institusjonskritikk
«Jeg nevner for ordens skyld at jeg ikke var den eneste i familien som tok vare på mora mi på slutten» skriver forfatteren i etterordet. Innsatsen til de ansatte på hjemmet sier han ingenting om, men enkelte scener i boken antyder at han savner mer oppfølging fra personalet. I den grad man kan kalle dette institusjonskritikk, er den vennlig i tonen og fremført med forståelse for de involverte. En av de fineste illustrasjonene i boken viser en pleier som hjelper Johanne å stå oppreist.
Bredesen skjønner at han trengs, og gjør sin skjerv for å ta seg av moren på hjemmet. Det hele blir også satt pris på. «Ho, ho» ler moren på et av oppslagene. «Begge guttene følger meg på do.»
Bredesen avbilder flere ganger seg selv mens han vasker og steller i boligen til moren. «Det er jo så møkkete her» sier han til moren. «Når ble det vasket sist?». Svaret han får er at «Hjemmehjelpen var her i går.» Moren slurper kaffe mens hun tenker seg om. «..men jeg va’kke hjemme» legger hun ettertenksomt til: «Jeg var vel på jobben.» Bredesen lar Johanne henge med hodet i den siste sekvensen. Konfrontert med sin egen blanke hukommelse er det lite mer å si.
Galgenhumor skal etter hvert vise seg å være noe moren og sønnen har felles. «Mamma, kanskje du skal skifte bleie før vi går?» foreslår Bredesen. «Nei, den er helt tørr.» svarer moren og titter ned i bleia. «Se her!» Når ordene ikke strekker til, hengir Bredesen seg til streker og gester. I den neste ruten ser vi ham med bortvendt ansikt, med hånden avvergende, vinkende. Scenen rommer mange følelser, men viser at humor kan bøte på det meste.
Verdig portrett
Boken begynner med to sidestilte portretter av moren – ett som ung og ett som gammel. Begge illustrasjonene er pene. Det vakreste portrettet befinner imidlertid mot bokens slutt, med en avmagret kvinne som ligger fredfylt og hvilende i sengen. Hendene er hvite og ligner på knokler, men ansiktet er fylt av liv og farger. Blikket er fast og munnen smiler svakt. Portrettet viser et menneske som har slått seg til ro med situasjonen sin.
Alderdommens vesen kan være skremmende og ubarmhjertig, og demenssykdom gjør det ikke noe enklere å bevitne. Det kreves stor styrke å skildre sin nærmestes ferd inn i døden, og Bredesen gjør det med verdighet og fintfølelse. Lysglimtene av felles kommunikasjon er det man husker best etter bokens slutt. Det er Bredesens poengterte bilder som gjør at disse scenene fester seg.
