Det finnes en type tegneseriedebatt som starter med at noen sier «Ja, men det er faktisk ikke en tegneserie» og ender med at alle involverte angrer på at de noensinne begynte å interessere seg for denne kunstformen til å begynne med. Det er en debatt ingen er tjent med, så for å ta den usynlige elefanten ved hornene like godt først som sist: Ja, arbeidene Øyvind Lauvdahl legger ut på Instagram består kun av én rute – med eller uten tekst eller noen faktisk ruteramme – og nei, det betyr ikke at Instagram-kontoen eller bøkene Ontography. A Catalogue (of Being)Ontography Too. A Catalogue (of Being) og Ontography Also. A Catalogue (of Being) ikke kvalifiserer til betegnelsen tegneserier. 

Mye kunne – og burde – vært skrevet om hvordan Instagram og andre sosiale medier tvinger sine brukere til å lese bilder som en del av en strøm, og dermed tvinger frem sammenhenger og narrativer, hvilket resulterer i en tegneseriefisering av blikket. Deretter kunne man påpeke at internett er et maskineri som produserer sammenhenger og sekvensialitet mellom alle dets bestanddeler, og at mye av kommunikasjonen på sosiale medier bygger på tegneseriens språk og mekanismer.

Mange av vår tids kollektive nevroser bunner i vår manglende erfaring med og kompetanse til å håndtere denne overproduksjonen av kontekst og konjunktiv materie. I denne sammenhengen holder det imidlertid å påpeke at denne teksten tar utgangspunkt i bøkene snarere enn Instagram-kontoen, og at de repeterende figurene og motivene som pryder de til sammen 450 sidene er mer enn nok til å lese dette inn i tegneserieramme.

Øyvind Lauvdahl Ontography

Landskap i skygge

Ordet Ontography er satt sammen av de engelske ordene for ontologi og ortografi, og er tittelen på en serie eksistensialistiske betraktninger i tekst og bilder, som tar for seg følelser av ensomhet, meningsløshet og utilstrekkelighet som synes typiske for den digitale offentligheten anno 2019. Det er de samme tankene og opplevelsene som har gjort Twitter til en radioaktiv ødemark av (selv)forakt og depresjon, men artikulert via kunstneriske arbeider snarere enn kortfe desperate rom om hjelp. 

Bildene i bøkene er svart/hvitt-fotografier av tegninger, der strukturen i papiret er synlig, og hvor tegnebord og penner iblant inkorporeres som dekorative elementer. Brorparten av motivene tar utgangspunkt i mannsskikkelser som er like nok til at man ville antatt at det var snakk om én og samme mann, dersom ikke det generiske preget – og mangelen på personlighet og et selv – hadde en såpass fremtredende plass. Det hyppigst forekommende enkeltmotivet i Ontography er skyggelagte øyehuler som synes å signalisere en vedvarende formørkelse av sjelen, som om det store, tomme, altoppslukende mørket presser seg på både innenfra og utenfra.

Måten Lauvdahl tegner mannskropper iført bukser og gensere minner om Joe Sacco, og tidvis også Robert Crumb, men utover skravering av klesplagg har han lite til felles med disse tegneserieskaperne. Andre referanser, som bedre fanger stemningen og motivkretsen i Ontography, er skrekkmanga-mesteren Junji Ito, Matthew Holness’ anspente og klaustrofobiske Possum, den genetiske regresjonen i Ken Russells Altered States og depresjonsmetaforene i Lars von Triers Melancholia, tegneseriene til Karstein Volle og Bjørn Bjarre, Goyas Saturn eter sin sønn og fremmedgjøringen som gjennomsyrer Franz Kafkas og H. P. Lovecrafts arbeider. 

Ontography er en eksistensialistisk skrekkserie hvor mennesket synes å innta samme posisjon i universet som de gjør i Lovecrafts forfatterskap. Snarere enn å være tilværelsens sentrum og mål, fremstilles menneskeheten som en bølgende prosesjon av kjøtt, forbannet med akkurat nok bevissthet til å innse sin egen maktesløshet. Forskjellen er at der Lovecraft brukte bisarre tentakkelbefengte monstre for å illustrere menneskehetens irrelevans og fåfengthet, nøyer Lauvdahl seg med å kanalisere et sett med tanker og følelser som synes å vokse ut fra programkodene våre mest fremgangsrike sosiale medie-plattformer er bygget på. 

Øyvind Lauvdahl Ontography

Årsaken til at det ikke er noen monstre i disse tegningene (utover ofrene selv), er at leseren bare vet så altfor godt hva det er som lurer i horisonten og gnager på sjelen. På den tjueandre tegningen i Ontography Too sies det rett ut: “Your unease is a societal disease”.

Vanligvis henter skrekksjangeren sin dramatikk og nerve fra spørsmålet om hvorvidt monsteret eller undergangen – eller hva som nå er fryktens symbol – skal innhente hovedpersonene, eller om de skal greie å unnslippe og kanskje til og med overvinne den. I Ontography er dynamikken en annen. Her fremstilles mørket og undergangen som et ugjendrivelig faktum; et permanent nærvær man gradvis blir vant til, og til slutt utvikler en emosjonell tilknytning til. Inn i denne kjernemetaforen – hovedsakelig billedliggjort i form av skygger, meteorer og hule, forvridde menneskekropper – kan man lese både frykten for apokalyptiske klimaendringer og senkapitalistisk tap av mening og forestillingsevne, men først å fremst har man å gjøre med en studie av tidsånden, et slags røntgenbilde av mentaliteten og følelsene som preger sosiale medier på slutten av 2010-tallet.

Ukjent terreng

Her er vi fremme ved en interessant side av Ontography, som har blitt formidlet såpass flittig på nettet at det er vanskelig å bedømme hvorvidt Instagram-kontoen har reklamert for bokutgivelsen eller om bøkene er en måte å monetisere Instagram-kontoen på: Lauvdahl spiller nemlig bevisst på oppfatningen om at ytringer på sosiale medier representerer et umiddelbart og ufiltrert uttrykk for avsenderens sinnsstemning i øyeblikket, samtidig som det er lagt ned såpass mye arbeid i formidlingen av dette meningsinnholdet at det åpenbart ikke er et produkt av manglende impulskontroll. 

De tre Ontography-bøkene forlaget Utenfor allfarvei har gitt ut tilhører en kategori av kulturprodukter som er unike for dette århundret – nemlig gjenstander man kjøper for å betale tilbake kunstnere og kulturarbeidere som produserer arbeid man konsumerer gratis på nett, og som fungerer som et fysisk anker for entusiasmen man føler for dette immaterielle arbeidet. Personlig foretrekker jeg å befatte meg tegneserier og tegninger i fysisk format, men med tanke på at man uunngåelig tar med seg én eller annen form for bevissthet om Instagram-konteksten når man leser bøkene, er det ikke så enkelt som å foretrekke et medium fremfor et annet. 

Ontography er dyster lesning – det nærmeste man kommer lyspunkter er tilfellene der svartsynet fremstår som halvhjertet, og det nærmeste man kommer humor er når man ler så man ikke gråter – og sluker man alle bøkene i løpet av én dag, blir man enten utmattet eller immun. Lauvdahl balanserer hele veien på en knivsegg mellom eksistensialistisk skrekk og banale Twitter-bekjennelser, og alt sitter ikke like godt – blant annet fremstår Ontography og Ontography Too som påfallende mye sterkere enn Ontography Also

På sitt beste byr bøkene på bilder som synes å tale direkte til underbevisstheten, på sitt minst vellykkede kanaliserer de en tidstypisk varegjøring av depressive tanker. Heldigvis er det mer av førstnevnte enn av sistnevnte, og sett under ett fremstår Ontography som et fascinerende – og genuint eksperimentelt – prosjekt, som meget vel kan vise seg å bli skoledannende for tegneseriens utfoldelse på digitale flater. Om så skulle skje er det et gode, for når Lauvdahl treffer, er arbeidet hans både hjemsøkende og forstyrrende. Og selv i de tilfellene der han ikke gjør det, kan man ikke annet enn å beundre ambisjonene om å bruke tekst og bilder til å ta norske tegneserier – eller hva man nå skal kalle det – inn i nytt og uutforsket terreng.   

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.