Anmeldelse
Mørkalven 2: Trofeet
Helen Kaldheim
Egmont, 2023
Da jeg vokste opp, hadde lokalbiblioteket en kurv gjemt under en bokhylle i ungdomsseksjonen. Denne kurven var full av ymse volum av Ranma ½ og Nana i norsk oversettelse. Jeg pleide å sitte på huk over denne kurven og grave meg gjennom pocketutgavene i håp om å finne volum 9 etter å ha lest ferdig volum 8. Dette var all manga jeg hadde tilgang til på denne tiden. Det var ingen Outland i sikte for oss distriktsjenter.
Nå begynner det å se ganske annerledes ut for norsk mangainteressert barn og ungdom. På det samme lokalbiblioteket har unge lesere nå fått en egen seksjon bare for tegneserier. Den er selvsagt fylt med “nordic manga”som Nordlys, Ragnarok og Dragens øye, men også med manga. Det virker til og med som de har hele serier, fra første til siste bind!
I denne seksjonen fant jeg så klart også første bok i Helen Kaldheims mangaserie, Mørkalven: Alene.
Fra Nordlys til Mørkalven
Fra utsiden skiller sistnevnte seg lite fra de andre mangavolumene på hylla, utenom at permen er på venstre side fra forsiden (i Japan leser de bøker motsatt vei fra oss). Når man åpner boken ser man også den store andre forskjellen fra annen manga; i stedet for å være i svart-hvitt, er illustrasjonene i farger.
Mørkalven er publisert av Egmont, som også står bak de andre “nordic manga” seriene. Det virker som om Mørkalven er del av samme publikasjonsbølge som disse, men bortsett fra at den er skrevet på norsk, er det ikke mye “nordic” med denne serien. Derimot oppfyller den “manga”-delen helt og holdent. Shonen er en mangakategori som tradisjonelt har hatt unge gutter som målgruppe, og så langt byr Mørkalven på alt du kan forvente fra en shonen-serie: slåssing, drama og litt romantikk.
En kompleks verden som fortsatt er uutforsket
I første bind av Mørkalven møtte vi Caim. Etter den store krigen mellom hvitalvene og mørkalvene er han den eneste overlevende mørkalven. Han bor i Kløvernasjonen, en av fire nasjoner i denne verden, bebodd av hvitalvene. Caim er adoptert av en hvitalvkvinne, men som den eneste mørkalven på skolen blir han både diskriminert og mobbet.
Første gang vi treffer ham, er Caim lenket opp i en vogn og på vei til å bli solgt inn i slaveri. Mesteparten av bok 1 er et tilbakeblikk på Caims oppvekst, hans vennskap med hvitalven Kasp, og hvordan han endte opp i knipen han befinner seg i nå. I andre bok får vi vite hva som skjer videre med Caim og hans allierte. Det er på mange måter nå historien faktisk begynner.
Drama på mange nivåer
Sett bort fra Caim selv, blir vi i Trofeet introdusert for både helt nye karakterer, og en helt ny nasjon. Nasjonene i denne verdenen er bygd på ulike prinsipper, og hvert samfunn vi møter har sine egne problemer og utfordringer. Dette byr på interessant samfunnskritikk av vår egen verden. I dette volumet ser vi hva som kan skje om man baserer et samfunn utelukkende på profitt. Hvordan de andre nasjonene ser ut, får vi kanskje vite mer om utover i serien.
Utenom de større samfunnskritiske elementene, er det mye drama mellom karakterene. Her er det hemmelige forelsker, generasjonslange blodfeider og svik og bedrag venner imellom. Kaldheim gjør en god jobb med å sjonglere et stort persongalleri med karakterer som alle har problemer med hverandre. Detaljer om forelskelser, sjalusi og rivalisering blir servert på sølvfat for de interesserte – det var dramaet mellom personene som virkelig trakk meg inn i historien og drev meg til å lese videre.
Trofeet utdyper verdenen vi ble introdusert til i Alene, og hinter så vidt til alt vi fortsatt ikke vet om dette fantasyuniverset.
