Sympatisk om mødre som dør

Da jeg oppdaget at Klara Wiksten endelig skulle gi ut en ny tegneserieroman, åtte år etter min personlige favoritt Hjärnan darrar (som jeg også skrev bacheloroppgave om), måtte jeg selvfølgelig spørre om å få anmelde Mors dag.

Tittelen vekker ulike assosiasjoner, men den handler hverken om morsdag eller opplevelsen av å bli mor. På en måte kan serien fungere som en oppdragelsesbok for voksne. Det er fordi den leger ditt indre barn, gjennom å normalisere reaksjonene de fleste av oss har når vi møter sorg, dødsfall og traumer. Men best av alt viser den ulike måter å sørge på, og konsekvensene av å ikke snakke om sorgen.

Om bearbeiding av sorg

Mors dag er delt inn i 13 kapitler og portretter. Serien er kollektivistisk, slik Hjärnan darrar er: Helhetlig handler den ikke om enkeltindividet, selv om kapitlene tar for seg en person av gangen. Det handler om den kollektive måten vi håndterer døden og sorgen på.

Hvert menneske vi blir introdusert for har mistet moren sin, på forskjellig vis. Til sykdom, ulykke eller selvmord. Menneskene deler også opplevelsen av hvordan sorg manifesterer seg når man ikke har verktøyene som trengs for å kunne sørge på en sunn måte.

Mors dag starter sterkt med Annas historie. Hennes mor døde av kreft da Anna var barn. I voksen alder reflekterer hun over hvor mye hun ligner på moren sin: “En gang var det hun som bar deg gjennom sin kropp, nå er det du som bærer henne gjennom din”, skriver Wiksten. Fortellerstemmen er som i Hjärnan darrar: personene blir omtalt som “du”. Det er et sympatisk valg av fortellerstemme, og måten Wiksten skildrer portrettene på. Hun gjør det så varsomt og forståelsesfullt, fordi hun gir karakterene den kjærligheten de selv aldri fikk.

Portrettet av Thomas er også godt skildret. På utsiden er han en vellykket og ydmyk mann, men inni seg bærer han på en stor sorg etter sin avdøde mor som han aldri har fått bearbeidet. Helt tilfeldig i lunsjen på jobb åpner han seg opp om dødsfallet til moren, når en kollega åpent snakker om sin mors dødsfall. Men Thomas blir bekymret, for hva kommer til å skje nå som døra inn til morens død, som aldri har vært snakket om, har blitt åpnet?

Fortellerstemmen fungerer terapeutisk, samtidig som Wiksten evner å formidle hvordan man kan sørge og møte døden på mer fruktbare måter. Her får nemlig leseren innsyn i hvilke feller man ikke burde gå i. For eksempel den kjente fella som heter “Det snakker vi ikke om”.

Ta deg god tid

Bare for å si det først som sist: jeg råder ingen til å lese denne boka i ett jafs. Du må ta kapittel for kapittel, og spe lesingen ut over flere dager. For dette er hard kost. Selv sitter jeg med en klump i halsen gjennom store deler av boka, og får virkelig fart på selvrefleksjonen. For uansett hvor masete mødre kan være, ville jeg valgt masinga over et stort og sorgfullt tomrom ti av ti ganger.

I det siste kapitlet følger vi Tina, som mistet moren i en tragisk bilulykke som barn. Som voksen besøker hun det hun kaller for “mammatreet”, og finner trøst i naturen. Plutselig viser treet seg å være Yggdrasil, der nornene holder til. Nornene er, ifølge norrøn mytologi, tre gudinner som spinner menneskers livsvev, og bestemmer skjebnen vår. Tina får svar på hvorfor døden inntraff så tidlig for moren hennes, og forsoner seg med det. Det er både fint og trøstende å se til mytologien for å – på et merkelig vis – avmystifisere døden.

Den naive streken

Grafisk medisin er et perspektiv innen forskning på tegneserier, som viser hvordan tegneserier kan hjelpe pårørende eller pasienter med å forstå komplekse sykdomsbilder. Wiksten viser for eksempel hvordan karakteren Magnus får diagnosen ADHD som et direkte resultat av morens selvmord. Dette får leseren oppleve på nært hold gjennom Wikstens strek, som åpner opp for at vi kommer tett inn på Magnus’ innerste tanker.

Wiksten har utviklet seg siden Hjärnen darrar. Selv om stilen er ganske lik, og fremdeles har et naivt preg ved seg, er bildene mer detaljerte denne gangen. Det naive preget balanserer den alvorstunge tematikken.

Vi må snakke mer om døden

Bokas aller viktigste budskap er hvordan vi som moderne mennesker håndterer døden. Og vi håndterer den altfor dårlig. Så dårlig at folk blir syke, og lever miserable liv. Vi sykeliggjør helt naturlige reaksjoner på traumatiske hendelser. For konseptet døden er jo ekstremt. Det er den hendelsen vi alle kommer til å oppleve på et tidspunkt, samtidig som ingen av oss vet hvordan det kommer til å føles eller oppleves.

Det er tid for å åpne dødsdøra. Kanskje det er dét neste smalltak i kaffekøen på jobb burde handle om?