
Anmeldelse
Morten og Mahdi Forever
Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi
Kagge forlag, 2020
Morten og Mahdi Forever er andre bok i den danske tegneserien om bestevennene Morten og Mahdi. I hjemlandet foreligger fem bøker, hvorav den første vant Skriverprisen i 2016. Serien er skreddersydd for målgruppen 9-12 år.
I bøkene gir forfatter Kim Fupz Aakeson og tegner Rasmus Bregnhøi et humoristisk innblikk i hvordan verden fortoner seg for gutter som fortsatt er barn – men som er gamle nok til å forstå at det gir status å være voksen. Flere av poengene dveler ved hovedpersonenes streben etter å bli oppfattet som større enn de er.

Empatiske figurer
Bok nummer to starter i likhet med mange av de forgående epsiodene med Mahdi på besøk hos Morten. Leserkontrakten fra forrige bok tilsier at Morten sitter klistret foran skjermen, men denne gangen stirrer han i stedet tomt ut i luften og grunner på hvordan han skal møte sin fraværende far. Mye av grunnlaget for dynamikken i serien ligger i kameratenes ulike perspektiv på hverdagens utfordringer, og for Mahdi blir Mortens bekymringer en kilde til morsomme og oppmuntrende idéer.
Guttene har blitt hakket større siden forrige bok, noe som blant annet gir seg utslag i tiltagende banning og en økt interesse for musikk. I den forrige boken kledde guttene seg ut som vampyrer. Denne gangen er det sminke og klær inspirert av sortmetall og hiphop som fenger.
Når Mortens mor tar guttene med på hiphop-konsert blir Mahdis sko spydd ned av en beruset tenåring. Etterpå blir begge ledd ut av publikum når vaktholdet roper over høyttaleranlegget at de to småguttene som har kommet bort fra mammaen sin må gå til utgangen. «Vi kan aldri vise oss i hiphopmiljøet igjen» er konklusjonen.

Franskinspirert konsept
Et åpenbart forbilde for Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøis Morten og Mahdi er franskmennene Emmanuel Guibert og Marc Boutavants tegneserie Ariol, som på norsk er kjent under tittelen Superhelten Arild. Mye er likt i de to seriene, både når det gjelder innhold og form. Lengden på kapitlene i de to seriene ligger jevnt rundt ti sider, og formatet er også identisk med et ruteoppsett som tillater fire eller færre ruter. Grunnmalen for omslagene er kliss likt, med hovedfigurene plassert på en ensfargede bakgrunner.
Med gode forbilder kan man kanskje hevde at det er mindre viktig å være original. Superhelten Arild er genrelt bedre tegnet og mer finurlig fortalt enn Morten og Mahdi, likevel evner duoen Aakeson og Bregnhøi å tilføre nye grep som videreutvikler grunnkonseptet.
Én klar forbedring i Morten og Mahdi er bruken av fargekoding i snakkeboblene. Grepet gjør det umiddelbart gjenkjennelig hvem som sier hva, også når det ropes fra et rom utenfor serieruten. Samtidig spriter de fargede snakkeboblene opp det ellers tilmålte og nøkterne visuelle uttrykket i serien.
En annen viktig forskjell er at tematikken er tydeligere artikulert i bøkene om Morten og Mahdi. Der funny animal-serien Superhelten Arild beskriver et vennskap mellom et esel og en gris, går Aakeson og Bregnhøi rett på sak med figurene sine og beskriver et flerkulturelt møte uten noen form for omskrivninger.
Det mest elegante i skildringene av vennskapet mellom Morten og Mahdi er måten kulturforskjellene gjøres til en ikke-sak mellom de to. Kontrasten mellom Mortens hjem med én aleneforelder og Mahdis store muslimske familie kommer tydelig til uttrykk i de enkelte historiene, men kameratene selv er alt for opptatt av å dyrke sine felles interesser til å ense slike detaljer.

Gjenkjennelig humor
Gjennom korte kapitler fremstilles hverdagen til de to kameratene på en måte som vekker både gjenkjennelse, empati og latter. Mange av situasjonene er karikerte for komisk effekt,men selve adferds- og reaksjonsmønstrene til karakterene fremstår likevel som svært troverdige. Dette kombinert med presis ansiktsmimikk og kroppsspråk gjør det enkelt å kjenne empati for figurene. Gjenkjennelsesfaktoren er høy.
Gutter som normalt vegrer seg for lesing vil finne god underholdning i disse bøkene.