Krigshistorisk thriller som gir mersmak

Det er noen ganger lett for kritikere å falle tilbake på enkelte ord de ofte bruker. «Tintinesque» er et av mine. «Fornøyelig» også. Og «heseblesende».

Jeg prøver derfor å finne noen synonymer for den belgiske tegneserien Motstandsbarna, men det er ikke til å stikke under en stol at de tre bindene som så langt er kommet på norsk, innfrir kravene til alle de beskrivelsene.

Inn i krigen

Handlingen i Motstandsbarna starter idet Frankrikes våpenhvile med Tyskland underskrives i 1941. «Vi var beiseret,» står det på baksiden av volum 1, «Opptakten». «Vi var 13 år gamle, og vi hadde ingen planer om å gi opp».

Fortelleren er François, en fransk tenåring som bor i landsbyen Pontain l’Ecluse. Han og kompisen Eusèbe slår seg sammen med den nyinnflyttede Lisa og danner motstandsgruppen Gaupe. De vil ikke føye seg etter marskalk Pétain som står på godtfot med Hitler, men heller arbeide mot nazismen og støtte Charles de Gaulle (som på dette tidspunktet befinner seg i England).

Det er med andre ord mye som står på spill for François og vennene, og flere ganger involverer de seg i operasjoner som i beste fall er risikable og i verste fall ender med ulykker og død.

Solid oversettelse

Motstandsbarna har vunnet franske og belgiske tegneseriepriser, og de tre bindene som er oversatt til norsk så langt innleder et forhåpentligvis langt forhold mellom QlturRebus og belgiske Le Lombard, som har publisert åtte bind i serien.

Britt Schjøth-Iversens oversettelse er det jeg liker best at oversettelser er – så å si umerkelige. Om en tekst inneholder rare ordvalg eller klønete vendinger, er det lett for at leseflyten blir stakkato og avbrutt, men Motstandsbarna flyter veldig godt på norsk. Nøkkelfraser som «Allez les bleus» forblir på fransk og forklares med en asterisk under ruten. Enkle tyske dialoger oversettes ikke av oversetteren, men av tyskspråklige Lisa på neste side. Disse valgene gjør at oversettelsen er tro mot stoffet; selv om boka krever litt mer av leseren enn om hvert eneste ord og uttrykk var på norsk, blir den mer autentisk. Det er et lurt valg av oversetteren og forlaget.

QlturRebus har generelt skodd seg godt på serier i den fransk-belgiske tradisjonen, som Alene og I Lyas øyne. Ers’ strek og sideuttegning er presis og finurlig, med mange lydmalende ord og fartsstreker. Ekstra fint er det når han lar en stor illustrasjon sette scenen, som det tunge regnet over François’ hus, mens selve samtalen inne i huset skildres i mindre ruter lengre ned på siden. Slike fortellergrep lar leseren følge fortellingen fra flere vinkler, hvor bakgrunn og handling gjerne skjer på samme side, og gir leseren mye informasjon på en gang.

Setter historien i perspektiv

Motstandsbarna er en serie som er opplysende og informerende. Den blir også særlig aktuell i disse tider, der krig i Europa er noe som igjen skjer nært på oss her hjemme. Andre verdenskrig er noe som befinner seg langt unna i tiden, men temaer, tanker og følelser rundt krig kan være like hos barn og unge i Frankrike 1941 og Norge 2023. Dermed setter Motstandsbarna historien i perspektiv – François og vennenes fortelling blir ikke bare noe som (fiktivt) skjedde den gang da, men noe barn og unge i dag kan lese og relatere til, særlig på et emosjonelt plan.

Det er store spørsmål som blir stilt ungdommene imellom: Hvordan kan den greie onkelen til François støtte marskalken og være «litt nazist»? Hvordan kan tyske soldater redde livet til en fransk kvinne i en husbrann og være vennlige, men samtidig være fienden? Motstandsbarna prøver ikke å nødvendigvis finne svar på disse – i alle fall ikke i disse tre første bindene – men skildrer heller verdenen som François, Eusèbe og Lisa oppfatter den. Det er også gode forklaringer på begreper som kommunisme og kapitalisme, og satt i sammenheng er Motstandsbarna en god, generell innføring i historien om andre verdenskrig.

Ren og skjær spenning

Likevel, om vi ser bort ifra dette med krigshistorie, politiske begreper og etiske spørsmål: Motstandsbarna er også en innmari actionfylt og spennende tegneserie. Det er alltid kult å se barn ta rotta på voksne, være det gjennom å sabotere kobberinnsamlingen til nazistene eller ved å være frekke mot den kjipe faren til han sleipe skolekompisen.

François, Eusèbe og Lisa har utvilsomt mer å by leserne på; mot slutten av bind 3 er vi kun kommet til desember 1941, dagen der Pearl Harbor blir angrepet av japanske styrker. Ungdommene har flere år med krig igjen foran seg, og har sannsynligvis store planer om sabotasje og motstand før den er over. Så får vi håpe QlturRebus kjenner sin besøkelsestid og oversetter de fem neste bindene også.