Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Om sin tilnærming til billedhugging skal den italienske renessansekunstneren Michelangelo ha uttalt at han kunne se engelen inne i marmorblokken, og at han ganske enkelt hugget til han satte den fri. I den forholdsvis ferske boken Grand Electric Thought Power Mother tar den amerikanske tegneserieskaperen Lale Westvind i bruk en lignende metode, men materialet hun og karakterene hennes bruker for å forme – eller frigjøre – verdener og skapninger, er selve universets grunnleggende bestanddeler: tid og rom. Ut av denne ur-materien hugger Westvind figurer og fortellinger som er så abstrakte at det kun delvis er mulig å få et grep om dem: Kolossale skikkelser og tildragelser som spraker, vibrerer og eksploderer av brutal kosmisk energi, som myter som ennå ikke har funnet fast form.
Boken består av serier som opprinnelig er utgitt i hefteform mellom 2014 og 2017 – pluss ett nyprodusert bidrag – og beskrives av opphavskvinnen selv som eksperimentelle arbeider med utgangspunkt i «found images ». Westvind har i en årrekke gjort seg bemerket med fargesterke og energiske arbeider i skjæringspunktet mellom kinetisk action og visuelt orienterte utforskninger av tegneseriemediets estetiske tradisjoner. Hennes mest kjente bok, den ordløse og intenst fargesterke Grip, er et eksempel på det førstnevnte, mens Grand Electric Thought Power Mother inneholder begge deler, dog med et gjennomgående fokus på form fremfor fortellinger.
I Westvinds arbeider kan man skimte spor av flere tegneserieskapere som var med på å definere amerikanske alternativ-tegneserier på 00-tallet og det tidlige 10-tallet: Fra samtidige avantgardister som CF og Yuichi Yokoyama til avdøde storheter som Jack Kirby og Fletcher Hanks, som fant et nytt og entusiastisk publikum takket være gjenutgivelser og en frodig bloggfora.
I Grand Electric Thought Power Mother kan man også skimte spor av utenomtegneserielig inspirasjon, som de italienske futuristene, de russiske konstruktivistene og Eadweard Muybridges tidlige fotografiske studier av bevegelse. I likhet med alle andre gode kunstnere er imidlertid Westvind mer enn summen av sine inspirasjonskilder. Hennes visuelle signatur er like særegen som den er umiddelbart gjenkjennelig, og de svimlende skildringene av kaotiske metafysiske prosesser synes å være en direkte konsekvens av det estetiske universet hun har etablert.
Det mest karakteristiske enkeltelementet i dette universet er de muskuløse kvinneskikkelsene som løper, bykser, slår og sprenger seg gjennom fortellingene og virkelighetsplanene. Noen av disse skikkelsene er mennesker, andre er guder, romvesener og roboter, og noen er ganske enkelt former og silhuetter avtegnet mot en bakgrunn av virvlende stjernestøv, nyfødte stjerner og langsomt koagulerende solsystemer og dimensjoner.
Det sentrale er at denne figuren er den universelle normen – Westvinds svar på Leonardo da Vincis vitruviske mann – og at når det en sjelden gang dukker opp en mann, så er vedkommende et unntak fra regelen. Når jeg beskriver det på denne måten høres det ut som et stort og demonstrativt feministisk poeng, men når man leser seriene, aksepterer man raskt at det ganske enkelt er sånn ting er her. Og i tilfellet Grand Electric Thought Power Mother tar man de få faste holdepunktene man får.
Westvind overdriver nemlig ikke når hun beskriver arbeidene i boka som eksperimentelle. I «Now and Here» tar hun utgangspunkt i skisser og enkelttegninger hun laget til et animasjonsprosjekt, og i «Trial One» i en serie på hundre semi-figurative og semi-abstrakte blyanttegninger uten noen åpenbar narrativ tråd (tegningene ble senere tusjet, fargelagt og transformert til det ugjenkjennelige under tittelen Hax). I begge seriene tolker og rekontekstualiserer hun sine egne tegninger ved å skrive fortellinger rundt dem som ikke var påtenkt da tegningene ble tegnet. Resultatet er svimlende, suggererende leseropplevelser i skjæringspunktet mellom mellomkrigstidens avantgardistiske billedkunst og psykedeliske superhelttegneserier fra 70-tallet.
Bokens nyeste arbeid, den ekstremt handlings- og idémettede «Ten Renni City», inneholder blant mye annet en seksjon der karakterene går gjennom en rekke illustrerte bøker. I den sammenheng beskrives en av forfatterne som «a beloved author in the genre of action poetry». Det krever ikke allverdens av lesekompetanse for å dedusere seg frem til at Westvind her navngir sin egen sjanger. Og gitt at replikken kommer helt mot slutten av boken, kommer den som et etterlengtet svar på spørsmålet som gjentatte ganger har meldt seg gjennom de foregående seks seriene: Hva i all verden skal man kalle dette for noe?
Actionpoesi er en god betegnelse på Westvinds feberhallusinatoriske, ultravoldelige og ekstatiske skildringer av bisarre tildragelser i tid og rom. Dette er intenst kroppslige tegneserier, samtidig som kroppene det handler om kontinuerlig endrer form, inntas av fremmede bevisstheter og dematerialiserer fullstendig. Westvind skildrer universer i konstant endring, der materien er underlagt ånden, og hvor det å bli revet i filler av morderiske vesener er en sentral del av hele opplegget.
Gjennom disse mikro- og makrokosmosene skrider skikkelser av mytologisk støpning – fryktløse krigere med doble bevisstheter, muterende kropper og hyperavansert teknologi integrert i biologien. Actionpoesien er den eneste kunstformen som gjør det mulig å formidle hendelser på dette hyperbolske virkelighetsplanet.
For ordens skyld kan det legges til at det å se kunstnere jobbe seg gjennom ideer og estetikk på denne måten ikke nødvendigvis er alles kopp te. Men så er da heller ikke Grand Electric Thought Power Mother en bok man ender opp med uten virkelig å ville det. Selv lette jeg i månedsvis etter en nettbutikk som ville selge meg et eksemplar uten å kreve et låneavdrag i porto før jeg til slutt fant den i en tegneseriebutikk i Amsterdam.
Etter å ha lest og likt flere av Westvinds tidligere utgivelser og antologibidrag, trodde jeg jeg visste hva jeg gikk til, men det viste seg ganske umiddelbart å være feil. Grand Electric Thought Power Mother er verken like klokkeren eller like tilgjengelig som hennes andre store bok Grip – faktisk er den både krevende og tidvis direkte utmattende – men på den annen side har jeg aldri vært mer sikker på at Lale Westvind er en av Nord-Amerikas fremste unge (hvilket i akkurat dette tilfellet betyr under førti) tegneserieskapere enn jeg er akkurat nå.
De som er interessert i sånt vet med andre ord hva de har å gjøre.
