Redaktørens blogg
Empirix-redaktør Walter Wehus skriver om tidsskriftet, tegneseriebransjen og andre ting mellom ruter og bobler.
Konseptet er enkelt og avskrekkende på samme tid: En gruppe tegneserieskapere setter seg sammen med mål om å lage hver sin 24 sider lange tegneserie i løpet av et døgn.
Siden 2014 har dette skjedd årlig i forbindelse med Oslo Comics Expo, og siden 2016 har serieskapere samlet seg med samme formål i Bergen. Med årets serier fra Oslo utgitt som enkelthefter, og seriene fra Bergen samlet i bokform på forlaget Überpress, hva kan de si om norske tegneserier anno 2023?
Antologimangel
Vi har skrevet en del om tegneserieantologier her på Empirix i år. Det er nemlig ikke så mange av dem igjen her i Norge.
Etter at Jippi forlag la ned Forresten i 2020 har det ikke vært mange muligheter for serieskapere som vil lage kortere historier. Det er fortsatt historier i bokform som det er enklest å få støtte til, og som blir favorisert av innkjøpsordningen til bibliotekene. Alt annet blir fort tapsprosjekter utført av spesielt interesserte.
Men som Øystein Runde skriver i sin omtale av Outland forlags Rakkan-antologi (ironisk nok i forbindelse med at den også ble lagt ned tidligere i høst): «Det er ikke lurt å starte karrieren med enorme epos. En er dømt til å ha barnesykdommer i de første tusen sidene en produserer. Men hvor i Norge kan en få utløp for sine første tusen sider?»
En annen Empirix-kritiker, Kyrre Goksøyr, er inne på det samme når han beskriver antologier som «en strålende arena der mer eller mindre ferske tegneserieskapere kan prøve ut ideer og bygge erfaring». Anledningen er en omtale av Overtrykk-antologien til forlaget Überpress, som vel er den eneste gjenlevende norske tegneserieantologien som når ut til et bredt publikum.
Overraskende høy kvalitet
Og det er her 24-timers tegneseriene kommer inn. Da jeg var på Oslo Comics Expo i sommer var jeg så heldig å få kjøpt med meg en pakke med absolutt alle seriene som ble laget under årets Oslo 24t. Og kort oppsummert er de knallgode.
Ikke misforstå: De er preget av den korte tiden de er laget på, og som enkelthefter rangerer de fra «fortsatt minneverdig fem måneder senere» til «hva i alle dager er dette?». Men det er noe med bredden, energien, og fortellergleden i disse heftene som rett og slett gjør meg glad. Det er egentlig synd at de ikke er samlet i bokform, men bare selges av tegneserieskaperne selv under festivalen.
Seriene fra Bergen er litt annerledes – ikke minst fordi det er mange færre profesjonelle tegneserieskapere blant deltakerne. Her blir heller ikke enkeltseriene trykket opp (flere av dem ville nok ikke tålt like godt å stå alene), men de blir samlet i Bergen 24t-utgivelsen til Überpress. 2023-utgaven er den syvende samlingen i rekken.
Forskjellen på Oslo og Bergen
Lenge trodde jeg at disse 24-timers utfordringene var åpne for alle. Men det er ikke helt slik, forklarer Are Edvardsen. Blant mange andre roller (Überpress-sjef, leder for Grafill Tegneserier), har han arrangert Bergen 24t siden 2016, og han overtok ansvaret for Oslo 24t etter Jens K. Styve i 2017.
I Oslo får fjorårets deltakere tilbud om å bli med på nytt. Etter dette er gjerne 10-15 plasser åpne, og disse blir tilbudt tegneserieskapere som har meldt sin interesse til Edvardsen tidligere. Han legger vekt på å få inn forskjellige typer tegneserieskapere fra ulike miljø. De må også være over 18 år, og enten ha utgitt en tegneserie, være aktiv som illustratør, eller vise gjennom utgivelser at de har evne til å gjennomføre maratonet.
Bergen er litt annerledes. Tegneseriemaratonet her blir arrangert på illustrasjonsbutikken Blekk like ved Bryggen, hvor det bare er plass til 16-17 deltakere. Studenter fra Universitetet i Bergens Fakultet for kunst, musikk og design får tilbud om å fylle opptil 14 av plassene, mens de resterende plassene blir tilbudt profesjonelle illustratører eller tegneserieskapere som er med i Grafill. I tillegg har Fana folkehøgskole og Høgskolen Kristiania tilbud om én plass hver.
Are Edvardsen skriver til meg:
– Kriteriene for Bergen 24t er litt lavere, siden studentene fra KMD som regel ikke har gjort noe større arbeid før. Da er det desto viktigere å ha med profesjonelle tegneserieskapere og illustratører som kan gi tips og inspirasjon.
Han legger til at dette siste er det som gjør at nesten 90 prosent av studentene fullfører seriene sine.
Flere kanaler, takk!
Hver på sin måte står 24-timers-utfordringene i Oslo og Bergen for noe av det beste grasrotinitiativet i tegneserienorge. Begge steder får unge serieskapere prøve seg i mediet, og kanskje ta de første skrittene i karrieren. Og spesielt i Oslo er seriemaratonet et sted hvor mer etablerte serieskaperer kan fortelle historier som det ikke nødvendigvis er rom for andre steder.
Skjønt noe rom finnes jo. Serier fra Oslo24t dukker opp i høstens Overtrykk-antologi, og Regine Toften Holst har etter hvert deltatt så mange ganger at serier med figuren hennes Ella fylte en hel utgivelse før sommeren. Da Øystein Runde og Ida Neverdahl tegnet fra Oslo Comics Expo i 2022, var 24t-opplevelsen en sentral del av tegneserien de laget for Empirix.
Kanskje burde flere av de norske tegneseriebladene gi rom for eksklusivt, kortere innhold fra serieskapere, i stedet for å trykke løsrevne utdrag fra høstens tegneserieromaner (hører dere, Strand forlag?)
Men ikke minst: En tegneseriemaraton er en sterk oppmuntring til å ikke overtenke, ikke planlegge for mye, ikke på død og liv skape et fantasyunivers som skal fylle ti bøker – men bare lage noe kort så bra man kan, og bli ferdig med det. Kjøp noen hefter med deg neste gang du er på festival, og se om du ikke er enig.
