Anmeldelse
Nagel album 1-3
Sigbjørn Lilleeng
Strand forlag, 2022
Det enkleste først: Nagel er en knallfin tegneserie som blander science fiction og norrøn mytologi. Les den forrige anmeldelsen på Empirix.no, og kjøp denne albumversjonen.
Så det mer kompliserte: Dette er en anmeldelse av samme serie, men i nytt format. Serieskaper Sigbjørn Lilleeng har nemlig gitt ut flere versjoner av det samme innholdet, men med flere viktige forskjeller.
Den aller første versjonen av Nagel ble gitt ut i 2018 som FNRZ, et lite seriehefte i svart-hvitt. Og helt ærlig: Dette var den beste versjonen, mye på grunn av … vel, at den er i svart-hvitt, og i hefteformat. For slik er det bare. Senere samme år kom tegneserieboken Nagel, første volum i det som nå var FNRZ-serien. Undertegnede var i fyr og flamme over denne utgivelsen, og skrev blant annet at det var en «nær perfekt kombinasjon av spenning, action, skrekk, humor og samfunnskritikk som overrasker og underholder».
Nå er vi i 2022, og Lilleeng er tilbake med enda en ny versjon av serien, denne gangen i albumformat. Er det noe vits i, da? Svaret er et høyt og tydelig «eh, altså, ja, jo, men …»
Størrelsen teller
Det er noen åpenbare fordeler med albumformatet. For det første er sidene større, og Lilleengs strek er så lekker og detaljert at den fortjener så stort format som overhodet mulig. Det er heller ikke så dumt å dele opp historien på denne måten, både for leser og serieskaper. Det er lettere å bygge opp en fanskare når man kan publisere i rykk og napp, fremfor å satse alt på mer kostbare og kompliserte bokutgivelser som fort kan ta noen år å ferdigstille. I løpet av den tiden kan nemlig fansen ha gått videre til andre serier. For leserens del er det også langt mindre risikabelt å satse en hundrelapp på et album, fremfor å bla opp det nesten tredobbelte på en hel bok som man kanskje ikke vil like.
Når man først skal gi ut noe på nytt, er det bare naturlig at man flikker litt på greiene. For eksempel har fargeleggingen fått seg en ekstra korrekturrunde, noe som gjør at enkelte ruter er lettere å lese enn tidligere. Et godt eksempel er hvordan figuren Brage har fått lysere ermer på jakken sin, slik at antrekket blir mer levende og skiller seg mer ut fra den ellers så grumsete bakgrunnen. Lilleeng har også gitt ham en runde med mascaraen, slik at de nå mer buskete brynene gir ham et skarpere uttrykk og et større følelsesregister. Slike små detaljer hever serien noen gode hakk.
The Editor Strikes Back
På overflaten fremstår Nagel som den samme tegneserien som før. Hvis man graver litt dypere finner man imidlertid mange små, men viktige endringer. Lilleeng har for eksempel benyttet anledningen til å også gi tekstene en aldri så liten oppstrammer: Flere steder er snakkeboblene endret slik at det hele gir litt mer mening. Dialogen flyter litt bedre, og de ulike figurenes motiver fremstår som tydeligere enn før. Når for eksempel Farah og Brage diskuterer klasseforskjeller mens de leter i skogen etter Nagel, er dialogen mindre oppstyltet enn i originalen. Den er rett og slett lettere å lese nå, fordi man ikke lenger henger seg opp i til dels upolerte vendinger. Men det stopper selvfølgelig ikke der.
Enkelte sekvenser er stokket litt om på. Dette er likevel ikke noe man vil legge merke til med mindre man aktivt sammenligner de ulike versjonene, og flyten i de nye albumene er faktisk bedre enn i boen. Andre steder er hele ruter tegnet om: I denne versjonen er for eksempel de mystiske skrømtene som skaper trøbbel for våre helter langt mer detaljerte enn i den gamle bokversjonen. På sett og vis foretrekker jeg faktisk de gamle versjonene hvor Lilleengs rause bruk av svartfarge gjorde disse skumle vesenene lang mer faretruende og mystiske.
Noen ganger går Lilleeng imidlertid enda lengre: Ved å erstatte enkelte ruter og sekvenser, endrer han også måten vi oppfatter de ulike figurene på. Det kan være små ting, som i en scene hvor figuren Farah angripes av et skummelt beist: I originalen banner hun og gjør seg klar til motangrep, mens i nyversjonen sier hun «gulp» og holder sverdet sitt i forsvarsposisjon. Små detaljer, men store forskjeller. Nå er Lilleeng aldri i nærheten av å dra en ekte George «Slippery Slope» Lucas (HAN SOLO SKJØT FØRST!!1!), og de fleste av revisjonene er for så vidt fornuftige, men de reiser også et viktig spørsmål: Hvor mye bør man egentlig tukle med gamle verk?
Nok nå
Albumformatet er et godt medium, ikke bare fordi man kan rulle et album sammen og stappe det i baklommen. Det gir tegneserien ekstra rom til å puste, slik at man kan gasse seg i detaljer og nyanser. Slik sett er det nesten like godt som det tradisjonelle seriebladet, som på sin side trumfer alle andre formater i kraft av at det også kan brukes som fluesmekker. Det gjør Nagel til den nest beste versjonen av denne serien. Og med mindre Lilleeng planlegger å gjenopplive svart-hvitt-serien igjen, håper jeg han lar det være med dette.
