Anmeldelse
Nagel bok 2 – Ingen vei tilbake
Sigbjørn Lilleeng
Strand forlag, 2024
Sigbjørn Lilleeng (f. 1983) debuterte allerede i 2006 med ungdomsserien Nebelgrad Blues og har etter det utgitt en rekke tegneseriebøker, gjerne med fantasy-elementer og et ungt publikum i tankene. Likevel er han ikke blant de mest kjente i Norge. Det er muligens fordi ungdomsserier og sci-fi ikke har vært det mest etterspurte på det norske markedet. Men kan det endre seg nå?
Ikke slik å forstå at Lilleeng ikke lagde gode historier før, men karakterene i sci-fi historiene Generator (2012) og Mellom planeter (2016) kom aldri så under huden på meg som det den lurvete gjengen av problemungdom gjør i Nagel. En årsak til det, er at Lilleeng har arbeidet med Nagel-universet helt siden 2018. På den tiden har karakterene og historien utviklet seg på svært spennende måter.
Forlagsbytte
Da første Nagel-album kom i 2018, het serien FNRZ og forlaget var Jippi. I 2022 gikk derimot Lilleeng til Strand forlag, et tegneserieforlag som er hakket mer kommersielt innstilt og glade i å utgi innbundne, fargerike bøker som Jon S. Jamtlis Sabotør-bøker og Krüger og Krogh-albumene.
Strand gjenutga albumene i ny, fargelagt utgave, og samlet dem i Nagel bok 1 Storm og skygger i 2023. Det er åpenbart at Lilleeng har hatt en klar plan for serien videre, for nå er vi kun så vidt inne i 2024, og bok to, på 185 sider, har akkurat kommet ut og fremstår som et meget gjennomarbeidet verk. «Nå har Lilleeng virkelig naila det», tenker jeg flere ganger under lesningen, for her har alt falt på plass – både historie- og tegnemessig.
Utstøtte i mange former
Vi befinner oss altså hovedsakelig i byen Norheim, i Nordariket. Der bor den sjenerte gutten Nagel, som mange tror er den siste av sitt slag, hva enn det er. Lilleengs Nagel er et snodig, storøyd lite vesen som med en gang vekker sympati. Men ikke blant medelevene som blir mer og mer skremmende i sin jakt på ham. Heldigvis passer tøffingen Brage på Nagel – når han ikke skulker skolen.
I starten av boka får vi en forbilledlig engasjerende og pedagogisk innføring i hva som skjedde i albumene før. Det gjør at man faktisk kan lese denne boken uten å ha fulgt historien tidligere. Lilleeng forklarer forhistorien ved hjelp av tekst, kart, persongalleri og noen striper slik at det blir underholdende og ikke et kjedelig resymé.
Kolonimaktkonflikt
Den tredje av hovedpersonene, Farah, er i starten av boken tilbake i Aradan, der hun har vokst opp. Snart skal hun derimot legge ut på en actionfylt reise tilbake til Norheim igjen.
Lilleeng har klart å inkorporere ting vi kjenner godt fra nåtiden i manus, som miljøødeleggelser, kraftutbygging og sleipe, stormannsgale milliardærer. Men aller sterkest i 2024 resonnerer konflikten mellom de rike i Aradan og de fattige i Heradan. De to statene har vært i en lang borgerkrig der begge gjør krav på samme landområde. Parallellene til Israel-Palestina konflikten er tydelige og velfungerende, men Lilleeng bruker også visuelle referanser fra andre rike oljeland i Midtøsten. Slik blir det ikke en kjedelig én-til-én sammenligning, men en konflikt som speiler mye urettferdighet i vår verden.
Folkoristisk fantasy
I tillegg til alt dette dagsaktuelle, kommer de skumle skrømtene. Nå har de halvråtne skapningene fått med seg en fåmælt prinsesse, og hva slags forhold har hun til Nagel? Spørsmålene står i kø i Nagel 2, men Lilleeng har stålkontroll og gjør at man aldri føler seg fortapt i dette mystiske universet, selv når bilene hviner fort forbi mens fartstrekene lyner rundt dem.
Sidene er variert og dynamisk lagt opp, jeg føler hele tiden at jeg blir dratt med inn i handlingen. Karakterene er også så distinkte at de kjennes ut som gamle venner – eller snarere problembarn. Måten Lilleeng får tematisert ensomhet og mobbing på skolen skaper en nærhet til karakterene som mange andre fantasy-forfattere bare kan drømme om. Her oppleves ikke egenskapene påklistrede, men realistiske. Ingen er rene helter, alle har svakheter.
Rent visuelt ligger Nagel tett opptil Lilleengs seneste bøker. Men fargene gir den en ekstra dimensjon jeg håper vil vekke interessen til flere unge lesere. Lilleeng er blant annet prisverdig god til å tegne ulike kvinnekropper. Altfor ofte opplever man at damer i tegneserier enten er modelltynne superheltinner eller bare tjukke, men Lilleengs figurer viser en stor variasjon. Få andre er for eksempel like gode på å tegne realistiske kvinnelår og -bein, og det er overraskende å oppleve hvor uvant det faktisk er å se.
Nagel 2 avslutter med et bilde av de nå fem heltene våre ute i en mørk skog, med en blodrød himmel over seg. På mange måter oppleves det som om det er nå historien faktisk begynner. Men likevel er ikke boka blitt en kjedelig mellometappe. Jeg lukker boka både superfornøyd, og svært spent på neste bind.
Det er bare å håpe at unge som nå er vokst opp med Amuletten og Nordlys, klarer å finne Nagel i hyllene når de er blitt litt eldre. For denne serien matcher lett det beste i sjangeren internasjonalt. Underholdningsfaktoren er høy, men det reelle alvoret ligger hele tiden rett under overflaten, akkurat slik det skal i god sci-fi.
