Dette er det første innlegget i Empirix’ nye tegneserieblogg. Elise Dybvig skriver om feminisme og tegneserier.
Tenker jeg på feminisme (noe jeg gjør temmelig ofte), er det først og fremst begreper som dukker opp. Ingen farger, ingen bilder, ingen spenstige visuelle uttrykk, men en haug teori og abstrakte begreper jeg på en eller annen måte må bearbeide og overføre til problemet jeg står ovenfor – om det er et forsøk på å innskrenke kvinners reproduktive rettigheter eller en film som ikke skjønner at kvinner også er mennesker.
I mitt personlige, pent brukte bildegalleri til ordet «feminisme» kan en finne et Cindy Sherman-fotografi og noen typiske symboler for kvinnebevegelsen. Resten er ord, ord, ord.
Selv om det godt kan det hende at jeg bare er en fantasiløs person, har jeg allikevel en mistanke om at dette sier noe om feminismens eksistens som tekst. Se på det historisk: i et samfunn der loven stenger kvinner ute fra all politisk medvirkning, der tekst på tekst gjør det klinkende klart at kvinner er biologiske vesener ute av stand til å komme med et eneste logisk argument, er det nettopp logiske argumenter og nøye komponerte tekster kvinner tyr til for å slå tilbake.
Bildet var patriarkatets våpen – komiske illustrasjoner av sure, avmagra kvinner spredde seg i engelske aviser og blader da suffragettene på begynnelsen av 1900-tallet våget å forlange retten til å stemme. Den populære forestillingen av feminister som bh-brennende mannehatere har satt seg fordi den er så visuell, så lett å se for seg, i motsetning til bildet av forskjellige mennesker som jobber for en verden fri for diskriminering basert på kjønn.
En snobbete frykt?
På 1970-tallet grunnla en gjeng amerikanske kvinner kollektivet Wimmen’s Comix. Her skulle kvinnelige tegneserieskapere med et feministisk engasjement få fritt spillerom. I tegneserien The Further Fattening Adventures of Pudge Girl Blimp av Lee Mars blir vi kjent med den 17 år gamle Pudge. Hun har akkurat flyttet til San Fransisco og har som mål å få sitt aller første ligg. Dette går ikke helt etter planen, men gjennom flere møter med feministiske aktivister lærer hun viktigheten av samtykke og får en ny og langt mer nyansert forståelse av egen seksualitet.
Denne lille oppsummeringen av Lee Mars’ Pudge gir inntrykk av en kvinnebevegelse som umiddelbart skjønte hvordan tegneserieformen kunne uttrykke og levendegjøre feministiske problemstillinger. Realiteten var dessverre litt annerledes. I et intervju med The Comics Journal i 1980, sa tegneserieskaper Trina Robbins: «It’s really weird the way leftists and militant feminists don’t seem to like comix. I think they’re so hung up on their own intellect that somehow it isn’t any good to them unless it’s a sixteen-page tract of gray words».
Robbins viser til radikale gruppers dype skepsis til et format som baserer seg på helt andre virkemidler og effekter enn den analytiske, teoritunge teksten. Hun mener skepsisen nærer på en slags snobbete frykt for å ikke framstå seriøse nok. Men når feminister selv i dag sliter med å bli tatt seriøst, er det ikke en snobbete holdning som har gjort at en skyr illustrasjonen og tegneserien, men forventningen om at det skal så lite til før en blir avfeid og bagatellisert. Som en ser i Pudge – noe av tegneseriens styrke er hvordan den åpner for det alternative og useriøse, kvaliteter som passer utmerket i et feministiske prosjekt om frigjøring fra gamle måter å se og forstå verden på. I en politisk setting derimot, må en forsikre seg om at budskapet vil bli tatt på alvor.
«Miss Triggs-problemet»
Ordboken Merriam-Webster kåret «feminisme» til årets ord for 2017. Noe er i ferd med å endre seg. Nyheten om en kvinnelig Doctor Who og Wonder Woman-filmens globale suksess er eksempler på hvordan et oppgjør med mannsdominansen innen en filmsjanger eller et seriekonsept overføres til å gjelde mannsdominans ellers i samfunnet. Feministiske tegneserieskapere – spesielt i Skandinavia – har lenge tatt opp temaer som kjønn og sexisme i tegneseriene sine, og med sosiale medier har en fått en ny plattform for delingen av lettfattelige, smarte illustrasjoner.
Appellen til disse korte, treffsikre rutene er Mary Beard inne på i sin siste bok, Women and Power – A Manifesto. Her bruker hun en illustrasjon av Riana Duncan, først publisert i Punch en gang på 1970-tallet, for å bygge opp poengene sine. Illustrasjonen viser et typisk møterom med fem menn og en kvinne. Teksten lyder: «That’s an excellent suggestion Miss Triggs. Perhaps one of the men here would like to make it». Den enkle streken til Duncan klarer å oppsummere et omfattende samfunnsproblem – tendensen til å systematisk undertrykke kvinners stemmer. Beard gir problemet enkelt og greit navnet «Miss Triggs-problemet».
Å finne tegneserien i feminismen er ikke alltid like lett, men den finnes, og er i ferd med å bli en integrert, essensiell del av prosjektet. Som en avslutning kan en prøve å snu på det – hvor er feminismen i tegneserien? Feminist og kritiker Susie Bright sier dette: ”There is literally no other place besides comix where you can find women speaking the truth and using their pictures to show you, in vivid detail, what it means to live your life outside of the stereotypes and delusions”.
Den feministiske tegneserien gjør det politiske personlig. Karakteren Pudge Girl Blimp trenger kvinnebevegelsen for å frigjøre seg fra samfunnets stereotypiske ideer om sex, men kvinnebevegelsen trenger også henne for å demonstrere den vanskelige veien fra teori til praksis.
