Anmeldelse

Døden – Dødsens seriøse fakta
Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng
Cappelen Damm, 2020

Husker du øyeblikket da døden ble forklart for deg? Erkjennelsen er så omveltende i et barnesinn. Man inngår plutselig i et større felleskap, man likestilles med mennesker i alle aldre, fjernt og nært, for ingen kan løse akkurat den floken. 

Døden blir ikke alltid forklart i trygge omgivelser med ens nære, som har satt av tid og forberedt skånsom samtale. Man får gjerne informasjonen i en bisetning i det man kappløper mot huskestativet med bestevennen, som kanskje heller ikke helt vet hva det betyr.

Den motvillige deltakeren

Denne historien starter med at barneskole-gutten Mikkel er på vei til sengs en helt vanlig kveld. Plutselig oppdager han at han er med i en bok som skal handle om døden. Barnet blir forståelig nok redd; bekymret for om noen han kjenner vil dø, eller om han selv kommer til å gjøre det. 

Mikkel ber fortelleren om å få slippe, han vil ikke har mareritt om skumle og triste ting. Fortelleren utfordrer gutten ved å si at han gjerne kan gi en jente oppgaven istedenfor, hvis Mikkel er så redd. Barnet ønsker ikke å fremstå som en reddhare og blir med noe motvillig i historien. Allerede her skurrer fortellingen litt, for hvorfor er det feil å være redd? Og enda viktigere, hvorfor opprette et skille mellom gutter og jenter og deres følelser?

Generell død versus konkret død

Premisset for leseren, som sannsynligvis identifiserer seg med Mikkel, er satt; Barnet skal være med i en bok om døden. Historien utfolder seg deretter over de neste sidene om at Mikkels mamma har akkurat fått vite at hun har fått kreft, og at hun må gjennom et omfattende behandlingsforløp. 

Og, forståelig nok, igjen, blir Mikkel livredd for den usikre framtiden for sin mor. Fortellerstemmen presenterer videre hans avdøde bestefar og ei jevngammel jente som svever mellom liv og død på et sykehus, tilkoblet en respirator etter en alvorlig bilulykke. Mikkel ber om færrest mulig detaljer om personenes liv, fordi det gjør bare alt enda mer trist.  

Å dø er en naturlig del av livet, synes å være fortellerens hovedpoeng.  «Kanskje vitsen med livet er alt som skjer før døden?» sier fortellerstemmen til Mikkel. 

Sigbjørn Lilleengs tegninger underbygger Lund Eriksens historie, der guttens emosjonelle reaksjoner nærmest vibrerer på sidene. Illustrasjonene av Mikkel er troverdige, man ser et barn reagere med et komplekst følelsesregister som gir fortellingen et liv på sidene. Det er umulig å ikke sympatisere med barnet i historien. Lilleengs illustrasjoner er presise og ujålete, samtidig som de skaper liv i de emosjonelle rommene som er skrevet frem.

Fortelleren forklarer hvordan ulike sykdommer og ulykker opptrer i en kropp, og hvordan ulike kulturer har forskjellige forhold til døden og sine døde. Gjennom nøkterne bilder illustreres hvordan en kropp brytes ned til jord.

Til slutt forlater Mikkel fortellerstemmens forklaringer om døden for å dra med seg moren ut i hage for å leke; Det er viktigere å leve, enn å tenke på døden.

Endre Lund Eriksen har i årrekke skapt univers barn i alle aldre har trykket til sitt bryst, som Dunderly, Alvin Pang og Pitbull-Terje er eksempler på. Ulikt mange andre, er hans historier morsomme, sårbare, rare og skumle på en gang. Han tar uten tvil barn på alvor, han utfordrer dem med sine karakterer og historier. Dødener på mange måter en forlengelse av Lund Eriksens vilje til å satse på barns evner til å forstå kompliserte og iblant sårbare temaer. 

Premisset som boken gir innledningsvis for leseren manifesteres gjennom at Mikkel skal få vite mer om et sårt tema. Da premisset for historien endres såpass dramatisk på neste side, med at historien faktisk skal handle om en av barnets nærmeste står i en reell fare for å dø brytes kontrakten med leseren, og bokens overordnede mål kollapser.

Livsviktig tematikk

Anbefalt målgruppe til boken er 8-12 år, og barn i den alderen er kunnskapstørste. Problemet er ikke bokens tematikk, men at den utgir seg for å være en type faktabok om død, for så å handle om en gutt som står i fare for å miste sin mor til kreft. Å ta barn på alvor er også å vise hensyn når man snakker om de tøffeste temaer. 

Denne boken kunne like gjerne vært presentert som en bok om hvordan det er å leve med kreft eller andre livstruende sykdommer som barn. Man kan ikke forvente at barn selv kan skape den distansen til et såpass viktig tema.

Ruth Hege Halstensen er kurator og kunsthistoriker og tidligere direktør for Trafo Kunsthall i Asker. Hun har vært tilknyttet mastergradsprogrammet Kunst i samfunnet ved storbyuniversitetet OsloMet. Halstensen bidrar som kritiker for Klassekampen, Empirix, Numer, Barnebokkritikk og Periskop.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.