Taiwanske Son Ni er en av få serietegnere som greier å balansere en finstemt sans for en tegnings strek, med tegneseriens sterkeste egenart – dens evne til å skape mening når bilder settes i sammenheng. Hvordan blir slike ideer utarbeidet? Finnes det en metode bak, og hva er målet med det hele?
I tillegg til å være serietegner er Son Ni med å drive forlaget nos:books, som har en liten butikk i sentrum av Taipei. Når jeg ringer, har Son Ni og hennes makker Chihoi nettopp stengt butikken for dagen.
Samtalen ga meg mange svar, og mye å tenke på. Og slik det påfallende ofte er med kunstnere jeg har sansen for, har svarene en tendens til å være like tvetydige som arbeidene.
Erlend Peder Kvam:
Butikken er stengt! Er det nå dere forvandler stedet om til et arbeidsstudio?
Son Ni:
Nei, vi tegner og printer utgivelsene våre hjemme. Ofte er printeren i gang helt til siste minutt, før vi er nødt til å løpe til flyplassen for å rekke et fly til en eller annen bokmesse vi skal på.
EPK:
Høres intenst ut?
SN:
Vi er bare to personer, og vi arbeider på skift: Tegning, trykking, og salg i butikken. Når første skift er over hopper jeg i dusjen og later som det er morgen på nytt. Perfekt!
EPK:
Selger dere utelukkende hjemmeprintede utgivelser i butikken?
SN:
Neida, vi selger også andre bøker vi liker. Vi har til og med noen Foot Books her. [Forlaget til Erlend Peder Kvam, red.anm.]
EPK:
Hvordan går forretningene?
SN:
Det er mange støtteordninger for folk som lager tegneserier og manga i Taiwan. Problemet er at du er nødt til å definere arbeidet ditt for å få finansiering. Vi ønsker ikke å definere nos:books som et tegneserieforlag, siden vi også har lyst til å publisere andre typer bøker.
EPK:
Hva med ditt eget arbeid, definerer du det som tegneserier?
SN:
Når jeg arbeider med tegneserier, prøver jeg å lage serier som gjør noe kun tegneserien kan gjøre. Jeg reflekterer over hvordan papir, ruter og tegneseriens særegne tidsforståelse sammenfattes i dette spesifikke formatet.
EPK:
Har du laget noen nye tegneserier i det siste?
SN:
Jeg sendte nettopp noen sider til Lagon Revue. Jeg forsøker alltid å tenke: Finnes en ny måte å lage denne tegneserien på? Det er et langsomt arbeid.
EPK:
Gjenoppfinner du tegneserien hver dag?
SN:
Jeg lager ikke tegneserier hver dag. Men jeg tegner hver dag.
EPK:
Hva dukker opp på papiret?
SN:
Det kan være alt som faller meg inn. Gjennom årenes løp har jeg laget massevis av tegninger på små papirbiter. Dette er mitt kildemateriale.
EPK:
Kan du forklare litt om hvordan du jobber med dette kildematerialet?
SN:
Alle småtegningene jeg tegner, skanner jeg inn og arkiverer i databasen min med filnavn og en dato. Det er ofte mange ulike versjoner av samme tegning, men jeg beholder alt.
EPK:
Hvordan bruker du kildematerialet i tegneserien?
SN:
Jeg søker i databasen etter materiale, for så å kuratere de forhåndslagde tegningene i serierutene.
EPK:
Gjentegner du tegningene som er plassert i seriekomposisjonen?
SN:
Ja. Jeg endrer ofte størrelsen på tegningene når jeg komponerer dem. Stilen på de forskjellige tegningene må også tilpasses den gitte serien.
EPK:
Tillater du at det samme kildematerialet brukes flere ganger?
SN:
Ja. Det er alltid en blanding av gamle og nye tegninger. Enkelte kan dukke opp flere ganger.
EPK:
Fungerer tegningene i kildematerialet kun som et praktisk verktøy, eller anser du dem også som frittstående arbeider?
SN:
Når jeg blir bedt om å gjøre utstillinger, bruker jeg materiale fra den samme databasen. Da er jeg nødt til å tenke på tegningene på en ganske annen måte, siden de skal fungere i et rom, og ikke på papir. Alt handler om hvordan jeg tilpasser tegningene, og hvorfor jeg gjør det på en gitt måte i en gitt kontekst.
EPK:
Hvorfor ikke stille ut kildematerialet?
SN:
En forfatter vil aldri publisere prosessarbeid, det er boken som blir betraktet som det endelige produktet uansett. Kildematerialet er for ubehandlet, det er som rått kjøtt. Det vil du ikke servere.
EPK:
La oss si du er Son Nis redaktør for en dag. Hva ville du fortalt henne?
SN:
Jeg ville fortalt henne at hun skjuler for mye av prosessen. Hun viser bare målet, og ikke prosessen bak. Jeg ville ha oppfordret henne til å vise mer av nølingen og feilingen som jeg vet hun skjuler.
EPK:
Opererer du med konseptet mislykkede tegninger?
SN:
Når jeg på forhånd vet hva jeg vil tegne, blir det som regel mislykket. Jeg foretrekker egentlig at det ikke er noe som behøver å tegnes, men at tegningen er noe som oppstår ut fra en vane, noe jeg uansett ville gjort hver dag. Når jeg tegner betyr det at det ikke er noe å fortelle. Men når jeg skal gjenbruke tegningene, betyr det at jeg skal “si noe». Hvis jeg må «si noe», blir det kommunikasjon, og det er vanskelig.
EPK:
Hva frustrerer deg mest med det å tegne?
SN:
Den evige jakten på godt papir. Spesielt en god papir- og blyantkombinasjon. Det er like vanskelig som å finne en god pute- og madrasskombinasjon.
EPK:
Hva slags papir jakter du på?
SN:
Veldig tynt papir av lav kvalitet. Av og til tracer jeg tegningene, og da er det viktig at motivet under ikke vises altfor godt. Det bør egentlig helst være litt vanskelig å få øye på. Det gir ikke mening å se det tydelig, da det i utgangspunktet aldri var ment å være perfekt.
EPK:
Har du alltid visst at du var en kunstner?
SN:
Jeg vet ikke hva en kunstner er. Hva kan en kunstner gjøre? Ikke lage illustrasjoner, eller hva?
EPK:
Studerte du illustrasjon?
SN:
Jeg studerte grafisk design ute på landsbygda. Læreren vår visste ikke hvordan man brukte Photoshop, så det ga oss mye frihet til å gjøre andre ting.
EPK:
Var du omgitt av kunst som barn?
SN:
Min far jobber på et patentkontor. Han fikk alltid med seg nye, merkelige produkter hjem fra klientene sine.
[Son Ni plukker opp en slags horisontal lavalampe som kan tippes til begge sider som en slags humpedisse.]
SN:
Dette var et produkt som solgte veldig godt på 90-tallet. Som du ser er det en luftlomme inne i kapselen, men dette var egentlig en produksjonsfeil. Denne feilen gjorde at min far kunne opprette et nytt patent.
EPK:
Vi snubler oss fremover!
SN:
Vi publiserte boken Topology in Bed, som handler om et av produktene min far arbeidet med da jeg var ung, en slags sengeskulptur. Sengeskulpturen fungerer slik: Hvis han ønsker å invitere min mor til sengs den dagen, må han “re opp” sengeskulpturen for henne. Hvis hun samtykker, vil hun la skulpturen bli værende i sengen. Hvis hun ikke samtykker, rer hun opp sengen på nytt, uten skulpturen. Selv var jeg et barn, jeg syntes bare det var morsomt å forme skulpturene. Jeg forsto først skulpturens egentlige funksjon da jeg begynte å jobbe med denne boken sammen med faren min 30 år senere!
EPK:
Hvordan fungerte far-datter-samarbeidet?
SN:
Da vi arbeidet med bildene til boken la jeg merke til hvordan han hele tiden skulle justere skulpturens form og posisjon. Jeg bet meg merke i hvordan han bare fortsatte å justere den, nøysomt og med innlevelse, uten at det virket som om han hadde et tydelig mål for hvordan den skulle se ut til slutt. Du vet ikke hvor du skal hen, og du vet ikke hva du vil oppnå. For meg er dette den sanne følelsen av å skape kunst.
(Hovedbildet i artikkelen er fra Son Nis utstilling på Grafixx i Antwerpen.)
