Sci-fi bloggen

Iris Nguyên Duy skriver om nye og klassiske science fiction-perler fra hele verden.

La oss starte med et par definisjoner.

Heroisk fantasy utspiller seg i en verden der magi er utbredt og moderne teknologi er ikke-eksisterende. Magi handler på sin side om å påvirke omgivelsene ved hjelp av overnaturlige krefter.

Det er slett ikke uvanlig å blande elementer av heroisk fantasy og science fiction i romaner og tegneserier. Sammen skaper de en sjanger som kalles «science fantasy» eller «fantasy science fiction». Thorgal inneholder for eksempel mer fantasy enn sci-fi, og når serien Zanfryst fra Troy utvikler seg til Zanfryst fra stjernene, får den mer innslag av science fiction enn fantasy. Saga er både en rom-opera og fantasy, mens Star Wars-universet kombinerer magi og sci-fi sømløst: Om Kraften er magi eller ei, kan diskuteres, men nattsøstrene som vi blant annet møter i TV-serien Ahsoka er hekser som utfører magiske ritualer.

I denne bloggposten skriver jeg om to science fantasy-tegneserier som skiller seg ut – Ikke bare på grunn av handlingen, men også på grunn av tegningenes kvalitet: Starhenge Book One og Ascender-serien.

Mellom popkultur og litteratur

Liam Sharps Starhenge er en uvanlig, men herlig blanding av keltisk fantasy, historier fra Arthur-mytene, og science fiction. Fra en fremtid der de siste menneskene er i ferd med å tape krigen mot nådeløse bioteknologiske vesener, sendes ridder Merlyn tilbake til 500-tallets England for å redde menneskene og magien.

Fra Starhenge

Tegneserien er tydelig inspirert av mye popkultur fra 90-tallet, bl.a. John Boormans film Excalibur, Terminator-og Alien-universet. Tim Burton blir også nevnt et par ganger. Men disse referansene er ikke i nærheten av å yte tegneserien rettferdighet.

De viktigste inspirasjonskildene er egentlig to bøker. Den første er Historia regum Britanniae (Historien om kongene av Britannia), skrevet av Geoffrey de Monmouth rundt år 1136. Denne har Liam Sharp lenge ønsket å illustrere, og det gjør han faktisk delvis i tegneserien. Den andre inspirasjonskilden er T.H. Whites roman fra 50-tallet, The Once and Future King, der trollmannen Merlyn reiser tilbake i tid.

Fra Starhenge

Det tok tretti år for Liam Sharp å oppfylle drømmen om å skape Starhenge, og boken bærer preg av det. Den er en «tungvekter» som med fordel kan leses flere ganger for å ta inn både bilder og tekst. Svært ulike tegnestiler og et vell av historiske og bibliografiske referanser kan nok skremme vekk noen lesere. Samtidig er fortellingen er kompleks og ikke-lineær. Den utfolder seg på ulike steder og i ulike tidsepoker: Fra et tidlig middelaldersk England før romerne drives ut, til nåtidens USA og Storbritannia, til verdensrommet i en fjern fremtid. Starhenge lanserer til og med en teori om hemmeligheten bak Stonehenge (derav tittelen).   

Det eneste jeg er kritisk til i denne tegneserien, er stemmen til fortelleren. Historien er lagt i munnen på en ung kvinne og wicca-tilhenger ved navn Amber Weaver, som gradvis avslører hvordan hun og kjæresten Daryl har blitt dratt inn i en krig som krysser tid og rom. Forfatteren prøver bevisst å få henne til å høres ut som en kul ungdom med et moderne og på kanten til vulgært språk, for at det hele skal være «more palatable and easy to digest» for ungdommene som skal lese Starhenge (se bildet under for å forstå hva jeg mener). Dette fungerer ikke for meg, men heldigvis blir man fort oppslukt av historien og kan overse det.

Fra Starhenge

Et visuelt sjokk

Starhenge er en fryd av et visuelt mesterverk. Noen illustrasjoner er så praktfulle at de hører hjemme i en kunstbok. I flere av dem ser man at Sharp har latt seg inspirere av mestere som Frank Frazetta, H.R. Giger og Simon Bisley (Slaine).

Tegneserien blander ulike stiler, teknikker, og fargekoder. Disse fungerer som en rød tråd som hjelper leseren å henge med i historien og orientere seg i tidsepokene.

Sharp bruker storslåtte malerier med kalde, metalliske og elektriske effekter og en blå-lilla fargekode for vesener og hendelser fra fremtiden.

Fra Starhenge

Han blander teknikkene og alternerer mellom en svart og hvit palett og comic- og cartoon-aktige tegninger når man befinner seg i «nåtiden».

Fra Starhenge

Og når han illustrerer fortiden, bruker han grå-grønne farger sammen med varmere og jordtoner med innslag av rød og oransje.

Fra Starhenge

Med Starhenge Book One har Liam Sharp lagt grunnsteinen til et storslått epos. Og vi kan bare glede oss til det som kommer: en grafisk novelle på 60 sider, Ore, som tar leseren tilbake til fremtiden, og selvfølgelig StarHenge Book Two: A Kiss for Atticus, der hovedkarakterene Merlin, Taliesin, Amber og Daryl vil måtte finne ut hva de må gjøre for å redde fremtiden.

Se reklamevideoen for Starhenge her:

Oppadstigende og nedadstigende

Jeff Lemire og Dustin Nguyen er akkurat nå aktuelle med en ny tegneserie om unge vampyrer som prøver å overleve i en apokalyptisk verden, Little Monsters. Men duoen er bedre kjent for den kritikerroste tegneserien Descender, som allerede har blitt en klassiker i sjangeren.

Oppfølgeren Ascender begynner ti år etter de siste hendelsene i Descender-serien, og byr på et gjensyn med mange kjente og kjære karakterer – og noen nye. Derfor vil jeg ikke anbefale å lese Ascender uten å ha lest Descender først, selv om kontrasten mellom de to seriene er stor: Den nye serien har et nytt paradigme, en ny sjanger og nye fargekoder. Men man forstår etter hvert hvorfor og hvor godt seriene henger sammen.

Grunnen til at jeg skriver om Ascender her er todelt: For det første er den et perfekt eksempel på en science fantasy-tegneserie. For det andre, gir den meg anledning til å si noe om forgjengeren Descender, som jeg mener er blant de beste scif-fi tegneseriene som er utgitt det siste tiåret.

Descender-serien utspiller seg i en fjern fremtid der menneskene har utforsket verdensrommet og sluttet seg til andre romvesener ved United Galactic Council (UGC). Fremskrittene innen kunstig intelligens har vært enorme, og roboter og androider brukes overalt. En dag angriper den mystiske robotarmadaen Harvesters de ni planetene i den kjente galaksen, og dreper milliarder av mennesker. Hendelsen fører til et globalt robot-folkemord: Alle roboter blir forbudt, og leiesoldater og dusørjegere kalt Scrappers sendes galaksen rundt for å utrydde alle gjenværende roboter med kunstig intelligens.

Fra Descender

Hovedkarakteren i Descender, TIM-21, er en barnelignende, sansende robot som har blitt programmert til å være lekekameraten til menneskebarnet Andy Tavers. Etter en ulykke på en gruveplanet blir TIM-21 og robothunden Bandit satt i dvalemodus og frakoblet nettet, før de våkner nesten 10 år etter, forlatt på en øde koloni og forfulgt av Scrappers.

TIM-21 er den siste levende roboten i TIM-serien. Da UGC finner ut at denne serien roboter kan gi dem en fordel i kampen mot Harvesters, sender UGC et lag med forskere og soldater for å finne ham. Men det TIM-21 ønsker seg mest, er å gjenforenes med adoptivbroren Andy.

Tegneserien inneholder flere klassiske sci-fi elementer (romvesener, roboter, romskip, planeter, teknologikriger, dusørjegere osv.). Lemire skjuler ikke at han lot seg inspirere av Jack Kirbys Machine Man i tegneserieadapsjonen av 2001: En romodyssé fra 70-tallet, og av Dan Simmons’ verdensbygging i Hyperion.

Fra Ascender.

Men det som skiller Descender (og deretter Ascender), er vekten på det emosjonelle og det menneskelige hos figurene. Tegneserieskaperne prøver å forstå hva det vil si å være et menneske gjennom en karakter som ikke er et menneske i det hele tatt. Den første som gjorde det i en tegneserie var Osamu Tezuka med Astro Boy. Men det er Naoki Urasawas moderne omskrivning av Astro Boy i Pluto, som inspirerte Jeff Lemire mest.

Lemire og Nguyen hadde egentlig ikke planlagt en oppfølger til Descender. Når de allikevel har laget en, gir de serien en helt ny retning. Mens Descender nesten er 100 prosent science fiction (og kan godt leses frittstående), bygger Ascender på et helt nytt paradigme: Her har maskiner og høyteknologi forsvunnet, og magien har gjenerobret universet.

På planeten Sampson (tidligere den største planeten i UGC-alliansen), er man tilbake til en forteknologisk, nesten middelaldersk, verden som er helt adskilt fra resten av galaksen. Magikere herjer og vampyrer undertrykker folket, som står under herredømmet til en mektig, ond heks. Hovedkarakteren, den ti år gamle Mila, er frustrert. Hun er dattera til Andy, adoptivbroren til barneroboten TIM-21. Da de bosatte seg på Sampson, prøvde Andy å beskytte henne ved å unngå all bruk av teknologi. De lever «off grid». Alt forandrer seg når TIM-21s hunderobot Bandit plutselig krasjlander på planeten. Med vampyrer i hælene må Mila og Andy begi seg ut på en storslått ferd for å finne TIM-21, før det er for sent.

Fra Ascender

Jeg reagerte litt negativt da jeg leste første fjerdedel av Ascender. Jeg var ikke forberedt på sjangerskiftet, og mislikte bruken av kjente troper og stereotyper (et fattig barn som vil oppdage verden og blir mobbet, en nådeløs leder med magiske krefter, vampyrer, hekser med grønne øyne og rødt hår, osv.). Samtidig likte jeg følelsen av å befinne meg i en grusom, men relativt familiær middelaldersk fantasy-verden, ikke ulik den man finner i noen Thorgal-historier og i Dufaux og Rosinskis Den forsvundne hedes sang-serie. Men det er når kjente fjes fra Descender dukker opp, og sci-fi elementer stadig blir mer fremtredende, at fortellingen virkelig tar av. Og i siste fjerdedel av Ascender-serien forklares endelig hemmeligheten bak Harvesters magi, før hele historien rundes av på en tilfredsstillende måte.

Felles for begge tegneseriene er Lemire og Nguyens evne til å skape elskverdige figurer og formidle følelser på en enkel, men effektiv måte. For ikke å snakke om Nguyens utsøkte tegninger, som sørger for en grafisk kontinuitet mellom de to seriene.

Musesykens velsignelse

Det som kanskje skiller disse bøkene mest fra andre sci-fi tegneserier, er først og fremst de minimalistiske akvarellene til Dustin Nguyen.

Akvarell ble brukt med stort hell av bl.a. Moebius i Arzach, Enki Bilal, i trilogien Nikopol, Sienkiewicz i Elektra: Assassin, Marini i Les rapaces (og Batman-serien) og Guardino i Black Sad-serien. Og når kunstneren mestrer teknikken, slik tilfellet er her, gir det en helt egen stemning til fortellingen.

Å bruke pastellfarger og vannmaling var et dristig og kontraintuitivt valg for en tegneserie der roboter, maskiner og romskip står i sentrum. Men resultatet er både rått og poetisk. Det gir liv til det som ellers hadde vært glatte, kalde metallmaskiner. Og det løfter tegneserien opp til et kunstverk.

Fra Descender

I et intervju har Nguyen sagt at han gikk over til akvarellmaling da han fikk RSI – eller «musearm» som vi kaller det på norsk. Han skulle nemlig unngå alt som krever et sterkere grep og påført trykk, og var ikke tilfreds med resultatene han fikk av digitale teknikker.

Han bruker den samme vannmalingteknikken i Ascender, men med en litt bredere, livligere fargepalett.

Nguyen vant to velfortjente Eisner-awards som «best painter/multimedia artist» i 2016 og 2019 for sine akvareller i Descender. For de som er spesielt interesserte, forklarer kunstneren teknikken med sin yndlingskarakter, Telsa, her.

De som leste Descender for noen år siden, men ennå ikke har lest Ascender, kan finne en nyttig tidslinje over hendelsene i Descender her.

Første nummer av Descender kan leses her.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.