Superhelter kan være harde på flasken. Det mest kjente eksempelet er Iron Man: I historien Demon in a Bottlemister en person livet når Tony Starks Iron Man-rustning slår seg vrang. Stark døyver sine sorger i alkoholen og utvikler en avhengighet, noe som forfølger ham helt frem til i dag.
Situasjonen er litt annerledes når det kommer til narkotika. Det skorter ikke på superhelter og -skurker som har havnet på skråplanet, men disse historiene har sjelden den samme tyngden. De handler ofte egentlig ikke om det vi mener når vi sier narkotika heller; den fantastiske Batman-historien Hekta!(Venompå engelsk) handler om hvordan Nattens Ridder blir avhengig av prestasjonsfremmende medisiner etter at han mislyktes i å redde en liten jente. God tegneserie – men nesten river ikke mannen av hesten, som det heter.
Stan Lee tok kampen
Narkotika (altså heroin, kokain, MDMA, amfetamin, cannabis, etc. (vi kommer tilbake til det problematiske ved denne sekkebetegnelsen senere) og superhelter har en broket fortid. Da seriebransjen selv vedtok og innførte Comics Code (CCA) i 1954 for å komme føderale sanksjoner i forkjøpet, ble det stilt strenge krav til hva slags temaer og virkemidler en tegneserie kunne benytte – ellers mistet man de viktigste distribusjonsmulighetene. Det la store begrensninger på hva slags historier tegneseriene kunne fortelle: Særlig punktet om at «kriminalitet skal aldri presenteres på en slik måte at man får sympati for den kriminelle» satte en effektiv stopper for alle slike historier som forsøkte å gå i dybden på et slikt tema. På slutten av 70-tallet ble Stan Lee oppfordret av Nixon-administrasjonen til å lage en historie om farene ved narkotika. Lee overtalte Marvel til å gi ut denne serien uten CCAs godkjenning, og fikk gjennomslag. Resultatet ble en rimelig … klein fremstilling av ulovlige rusmidler og effekten av disse, men det var et viktig første skritt.
Listenover superhelter og -skurker som har hatt et avhengighetsproblem er lang, men det er superheltene med et alkoholproblem som får de mest interessante historiene. Ulovlige rusmidler fremstilles enten veldig overfladisk, eller i verste fall regelrett idiotisk, som for eksempel Snowflame, en superskurk som holder til i Colombia og får sine superkrefter fra enorme doser kokain.
Liberale undergrunnshelter
De store superheltserie-forlagene har tradisjon for å være jevnt over mer liberale enn folk flest, men når det kommer til rusfeltet har de foretrukket å gjenspeile folkeopinionen. Det fantes likevel unntak: ekstra talentfulle og ambisiøse manusforfattere fikk litt friere tøyler med forlagenes mindre kjente seriefigurer, særlig de som ble gitt ut på underforlag som Vertigo (DC Comics). Da forfatter Alan Moore skrev sin berømte Swamp Thing-historie Rite of Spring, bakte han inn en hyllest til naturens egne rusmidler og hvordan disse angivelig kunne endre brukerens virkelighetsoppfattelse og forbindelse til verden rundt seg. Hva annet kunne man egentlig vente av en hippie-trollmann som Moore? Grant Morrisons The Invisiblesog Doom Patroldiskuterer også såkalt ansvarlig narkotikabruk, men ingen av dem var særlig balanserte innlegg i narkotikadebatten, for å si det forsiktig.
Så skjer det noe. I løpet av 90- og 2000-tallet begynner superheltseriene å diskutere rusmidler igjen, fortrinnsvis i serier med kjente og kjære superhelter rettet mot et eldre publikum. Oppdiktede rusmidler som «Kick»,«Banshee»og «Venom»ble en gyllen anledning til å diskutere rusmiddelavhengighet, og det resulterte i flere knallgode historier. Men alle disse historiene har det til felles at de kun ser på narkotika ut ifra et individperspektiv. Det er ingen som griper muligheten til å si noe om de større og mer kompliserte mekanismene knyttet til denne tematikken.
Kanskje det er noe ved denne formen for rusmiddelavhengighet som gjør det ekstra utfordrende å skildre i superheltsjangeren?
Kriminell arv
Narkotika er komplisert. For det første favner begrepet om så mange ulike rusmidler med så mange ulike egenskaper at det egentlig ikke gir mening: Mens khat gir brukeren en mild form for eufori og oppstemthet (ikke ulikt en ekstra sterk kopp kaffe), reguleres det på samme måte som livsfarlige stoffer som heroin. Dette har farget måten vi ser på rusmidler på, og gjør at vi anser MDMA for å være mer skadelig enn alkohol – noe det faktisk ikke er(uten at det kan anbefales av den grunn).
Det beste hadde selvfølgelig vært om ingen trengte rusmidler, men man kommer ikke så langt med den holdningen i det virkelige liv. Derimot har kriminalisering av visse rusmidler ført til fremveksten av et lukrativt, svart marked som igjen finansierer terror, krig og menneskehandel.
Antall overdosedødsfallhar lagt rimelig stabilt siden slutten av 90-tallet, men gjennomsnittsalderen ved slike dødsfall har steget fra 36 år i 2006 til 43,5 år i 2017. Det er fordi behandling og skadereduksjon faktisk virker. Men kriminaliseringslinjen gjør at de som bruker illegale stoffer lever vanskelige liv som gjør dem sykere: urent stoff, urenslige forhold, et voldelig miljø, ubehandlede psykiske lidelser, smittsomme sykdommer – alt dette er konsekvenser av at det er rettsvesenet som historisk sett har hatt hovedansvaret for rusfeltet. Det oppstår en avstand mellom den rusmiddelavhengige og samfunnet rundt.
Rusmiddelavhengighet er i hovedsak arvelig, det vil si at mennesker som utvikler en avhengighet også har foreldre med en lignende avhengighetsproblematikk. De har ofte hatt mangelfulle oppveksteruten voksne som kan anerkjenne dem og sette grenser. Dette gjør at barna mangler trygghet og tilknytning, som igjen kan gjøre at de ikke utvikler empati på samme måte som andre barn. Ofte har de atferdsproblematikk og psykiske vansker, og mestrer ikke det sosiale samspillet i klassen eller blant venner.
I rusmiljøet blir derimot alle tatt imot med åpne armer, for de fleste i rusmiljøet har nemlig det til felles at de har vondt. Det er også det som gjør at det er så vanskelig å forbli rusfri etter behandling. De som står utenfor vil alltid søke sammen.
Dette burde være et interessant utgangspunkt for en superheltserie: hvor mange slike serier har ikke handlet om nettopp utenforskap og forskjellsbehandling (X-Men, Fantastic Four), arv og miljø (Batman, Superman), psykiske lidelser (Ant-Man, Batman, Daredevil) og misbruk (Jessica Jones)? Så hva er det som gjør at denne sjangeren ikke i enda større grad utforsker konsekvensene av det? Svaret er gjenkjennelse).
Gjenkjennelsens kunst
Superhelter er populære fordi leseren kan kjenne seg igjen i det han eller hun leser om. Foruten den gode, gammeldagse eskapismen har superheltseriene utviklet seg til å bli samfunnskommentar og -kritikk, derfor er det helt naturlig at disse seriene også har handlet om avhengighet.
Wolverine, Captain Marvel, Jessica Jones og Thomas Wayne er bare noen av figurene som alle har hatt et alkoholproblem. Disse historiene har alle til felles at de diskuterer rus som en forsvarsmekanisme, en form for selvmedisinering når livet er vanskelig. Dette er også noe de fleste mennesker kan kjenne seg igjen i – hvor godt gjør ikke det lille glasset med vin etter en tung arbeidsdag, eller en pils ute med gjengen når alt ikke er så kjekt hjemme? Alkoholavhengighet føles nært. Vi kan alle forestille oss hvordan det kan gå til. Måten superheltseriene forholder seg til alkoholavhengighet tar utgangspunkt i nettopp dette. Leserens gjenkjennelse er nøkkelen til hvordan man kan få en slik historie til å fungere, men den metoden funker rett og slett ikke når det kommer til narkotika.
Kriminaliseringen har gjort de rusmiddelavhengige til utstøtte. Dette er, stikk i strid med alle myter, som regel ikke et miljø man tilfeldigvis ender opp i. Derfor er det de færreste superhelter som kunne utviklet en slik avhengighet uten at det fremsto som hult.
Narkotikaavhengighet er et strukturelt problem. Det handler om voksne som ikke får den hjelpen de trenger til å ta seg av barna sine, om barn som ikke fanges opp på skolen eller i fritiden, om å miste kontakten med resten av samfunnet, om feilslått politikk og kriger uten vinnere, og om sykdommene og lidelsene som følger med et liv fylt med kriminalitet og uro.
I møtet med denne formen for rusmiddelavhengighet blir superhelten fullstendig avkledd. Det er ingen skummel superskurk som styrer verdens narkotikahandel med jernhånd, det er et strukturelt problem forårsaket og forverret av kriminaliseringslinjen. Og hvordan skal superhelten banke opp noe slikt?
Dermed gjenstår det bare én mulighet: å redusere superhelten til en maktesløs tilskuer, som i beste fall kan ta opp kampen mot kriminaliseringslinjen. Men hvor realistisk tror du at det er?
Konsekvensen er uansett at superheltseriene skyr tematikken som pesten. Det er for mange snubletråder og mulige fallgruver, og akkurat nå er de store superheltene så populære merkevarenavn at de store utgiverne ikke tør ta noen nevneverdige sjanser med dem. Da er det faktisk lettere å ta livet av en superhelt enn å gjøre ham eller henne til hovedpersonen i en historie som utforsker noe av det vanskeligste ved det å være menneske.
Petter Lønningen er skribent for Empirix. Til daglig er han ansvarlig redaktør for gatemagasinet Megafon på Vestlandet og har arbeidet med rusmiddelavhengige siden 2007.
