Tidligere denne måneden ble vi igjen minnet på tegningers sprengkraft, da The New York Times (NYT) valgte å kutte ut satiretegninger helt og holdent fra sine publikasjoner.
Årsaken var at en tegning i den internasjonale utgaven ble anklaget for å være antisemittisk. Dette kan diskuteres – den portugisiske tegneren António nektet selv for det, men i dagens mediebilde hjelper et dementi lite. Så lite, faktisk, at The New York Times mente det var mer hensiktsmessig å kutte alle tegninger i avisa enn å skaffe seg grundigere publiseringsrutiner.
Denne feigheten er skremmende. Om ikke aviser tør å provosere lenger, hvem vil da gjøre det?
Tegnere, kan man kanskje si. Patrick Chappatte, NYT’s mangeårige satiretegner turte i hvert fall å synge ut mot avisas avgjørelse i et eget blogginnlegg.
Det eneste positive ved denne hendelsen var at den bidro til å aktulisere utstillingen Zeich(n)en der Zeit. Comic-Journalismus weltweit (Oversatt til norsk som Tidens tegn (ing). Tegneseriejournalistikk verden rundt), som henger i Berlin til 25. august.
Blant de mange internasjonale kunstnerne bidrar nemlig også Patrick Chappatte, med en prisvinnende tegneseriereportasje – som han ironisk nok gjorde for nettopp The New York Times. Inside Death Row lar oss møte de som sitter og venter på sitt siste måltid. Historien som vises i utstillingen handler om Arnold Prieto, en dødsdømt fange som har begynt å tegne i fengselet. Chappatte er selv sterkt til stede i historien, for som han selv sier i et intervju med Poynter: «I denne formen for subjektiv journalistikk er det veldig utbytterikt å skape en personlig synsvinkel. Slik får man tatt leseren i hånda og kan la leseren få oppleve det samme som du har opplevd som reporter.»
Om NYT nå også har avsluttet slike strålende journalistiske tegneserieprosjekt er litt uklart. Men de har gitt Chappatte fyken, så sjansen for mer slik journalistikk der virker tvilsomt. Det er et stort tap for avisa, noe denne utstillingen viser til fulle.
Det er flere andre høydepunkter på utstillingen. Sarah Glidden (1980) er nok et kjent navn for flere. Hun har utgitt How to Understand Israel in 60 Days or Less og Rolling Blackouts, en serie med reportasjer fra Syria, Tyrkia og Irak. På utstillingen får vi se en rekke av originalene fra sistenevnte bok, vakre akvareller som virkelig lyser ut av rammene sine.
Som alle tegneserieentusiaster vet, ligger det en særegen magi i originaltegninger. Aldri kommer man tettere på kunstformen (om man ikke tegner selv) og en original avslører så å si alltid noe man ikke får vite ved å bare lese boka.
Derfor er det et minus med utstillingen at mange av bidragene er reproduksjoner, og da gjerne med tysk tekst. Det er ikke særlig mye magi i noe av det. Det meste er tekstet på engelsk, men de tyske bidragene har ingen oversettelse – heller ikke videointervjuene av blant annet berlinbaserte Ulli Lust.
Sistnevnte bidrar også med noen herlige berlinhistorier, blant annet fra en kveld på den legendariske techno-klubben Berghain. Her er originalene utstilt, det liker vi!
Et annet høydepunkt er serien til Eleri Harris, Reported Missing. Denne har vært publisert på nettsiden The Nib, en side viet til journalistiske, satiriske og politiske webcomics som definitivt er verd en tur innom.
En stor ekstra gulrot for å ta turen er utstillingen med vinnerbidragene til Berlins tegneseriestipend. Maki Shimizu var så heldig å få det store stipendet på 16.000 €. Till Thomas og Jana Klävers fikk andreprisene på 2000 euro. Litt mindre, men det utgjør fortsatt mange øl og fargestifter te i Berlin.
Jeg ble mektig imponert over særpreget til alle disse serieskaperne som jeg ikke hadde hørt om før. Det lover veldig godt for tyske tegneserier i årene som kommer. Og igjen – det var selvfølgelig originalene som ble stilt ut. ❤️❤️❤️ som man sier på emoji.
Hvis du har folk i reisegruppen som fortsatt ikke er overbevist, er det bare å påpeke at museet er i et bygg fra 1898. Det er et syn i seg selv, og airconditionen er en sann velsignelse i sommerhete Berlin. Det var 33 klamme varmegrader ute under besøket mitt, og herlige 23 der inne.
I helga som gikk var det også tegneseriefestival i München. Lars Fiske og Steffen Kverneland var de norske gjestene. Her fikk Kverneland se den tyske utgaven av En frivillig død (Ein Freitod) for første gang, og den så svært stilig ut.
Ellers kunne tegnerne melde om jevnt tilsig og mye interesse. Det er bare å håpe at dette fortsetter. Norsk litteratur seiler i en veldig medvind om dagen, godt hjulpet av satsningen opp mot at Norge er hovedland på Frankfurter Buchmesse i oktober.
Nå får tegneseriene forhåpentligvis være med og surfe på den bølgen.
